Ordskifte om trygghet – debatt om framtid
Trygghet er det viktigste vi har, som enkeltmennesker og som samfunn. Opplevelsen av at vi lever trygt, at vi har oversikt over trusler – og kan håndtere kriser, er rustet til krig. Sikkerhet er en forutsetning, trygghet er målet. Forsvaret, Politiet, nødetatene – og andre aktører – er midlene. Som skal sikre at vi har tilstrekkelig, total beredskap.
Målet for ordskiftet FORSVARSLINJER er å skape økt oppmerksomhet rundt hva som truer vår trygghet, på kort og lang sikt. Og få en bred debatt om hvordan vi skal møte truslene og håndtere usikkerheten. En diskusjon av hva vi trenger – av systemer og kapasiteter, av styrke og evne. Av militærmakt og samlet beredskap. Av samfunnsbevissthet og totalberedskap. For framtida.
Hvorfor debatt?
Hvorfor trenger vi en slik bred, offentlig debatt? Fordi samfunnet er i rask og dramatisk endring; fordi flere hendelser, hjemme og ute, i senere tid har vist hvor sårbare vi er. Og demonstrert at vi ikke i ett og alt er godt nok forberedt på å håndtere alvorlige kriser. Fordi vi har systemer som mest er bygd for en annen tid må vi utfordre tradisjonell tenking og utvikle bedre løsninger. Vi må tenke nytt. Uhildet og ubundet. Framtidsrettet.
Ordskiftet omhandler flere sider ved dette fundamentale spørsmålet: Hvordan skal vi forsvare landet, demokratiet og enkeltmennesket; territoriet, verdiene og naturressursene; vår daglige trygghet og sikkerhet – også i framtida? Mot kjente og ukjente, gamle og nye trusler? Hvilken militær og sivil styrke trenger vi, hvilke systemer og kapasiteter – hvilken evne må vi ha? Hvilke nye forsvarslinjer må vi bygge for å skape trygghet?
Hvilken trygghet?
Trygghet kan ikke kjøpes; trygghet må skapes. Den må møysommelig bygges – av mange, over tid. Den må holdes i hevd: Tryggheten må vernes med omhu, om nødvendig verges med makt.
Sikkerhet og trygghet er ikke det samme. Vi kan bygge sikringer og reise forsvarsverk. Det kan gi oss en viss sikkerhet mot forventede farer, men trenger ikke skape tilstrekkelig trygghet. Som omfatter så mangt: Er det trygt å gå hjem? Vil demningen holde? Er persondataene sikre? Vil vaksinen virke? Rekker brannvesenet fram? Klarer Politiet å gripe inn? Kan Forsvaret hindre overfall? Men også – i videste forstand: Beholder jeg jobben; klarer jeg boliglånet?
Kan vi føle oss trygge?
Er vi trygge?
Er vi nå så sikre på at vi har den samfunnssikkerheten – den totalberedskapen – vi faktisk trenger? At nødetatene klarer å samhandle når krisen inntreffer; at Politiet har bemanningen som må til for å skape den reelle – og opplevde – trygghet vi vil ha? Tar vi ta det for gitt at Forsvaret har den størrelse og styrke som faktisk kreves?: Når vi blir truet? Når vi blir angrepet? Når krigen kommer?
Er det fortsatt lærdommer å hente fra 9. april 1940? Har vi lært av 22. juli 2011? Er vi beredt til å møte et nytt angrep mot vår suverenitet – et nytt anslag mot vår sikkerhet?
Hvilke trusler?
Kanskje var det enklere før, med kald krig og klare fronter. Men det er det samme det handler om: Være forberedt på å møte trusler – for å skape trygghet, sikkerhet.
Truslene var tydeligere før. Risikobildet var enklere. Da som nå var det ran og voldtekt; det var ras og brann. Mye er som før. Men den overhengende fare for stormaktskrig og kjernefysisk ragnarokk er borte. Vi er ikke drillet i å ta oss til bomberom lenger. Vet knapt nok hva det er, langt mindre hvor de er – de som fortsatt finnes. Totalforsvaret skulle mobilisere samfunnets samlede ressurser, til innsats i en total, eksistensiell krig. Det er ikke like relevant mot terroraksjoner og cyberangrep; det ble ikke designet for å møte bilbomber, til forsvar av personsikkerhet.
Samfunnet har endret seg radikalt, og vil endre seg enda mer dramatisk. Vår sikkerhet og vår trygghet blir utfordret. Er utfordret. Det understreker da også de offentlige trusselvurderingene fra vinteren 2014: Forsvarets etterretningstjeneste, Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Direktoratet for sivil beredskap (DSB) og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) lister opp en rekke trusler; sivile som militære. De to første legger særlig vekt på økende fare for terrorangrep, med bl.a. krigen i Syria som bakteppe.
Ny totalberedskap
Hvor trygge er vi? Og hvor sikre føler vi oss på dét? Med terroren mot regjeringskvartalet og Utøya i 2011, og terrorangrepet mot In Amenas i 2013. Med økt spenning i Midtøsten og Russlands innmarsj på Krim? Med kamp om knappe ressurser. Med klimakrise: Med uværet i fjor høst og storbrannene i vinter?
Hvor er truslene? De kommer utenfra – og innenfra. De er høyst fysiske – og virtuelt uvirkelige. Noen er synlige, andre usynlige.
Hvor er beredskapen? Den finnes sivilt – og militært. Den er til dels klar og nær, dels skjult og utydelig. Den skal gjøre oss parat.
Hvem har ansvaret? Vi har regjering og storting, vi har forsvar og politi, nødetater og andre aktører. Hvem har – tar – ansvar når det smeller?
I dag, og enda mer i morgen, må vi være forberedt på flere trusler, andre risikobilder. Vi må være forberedt, ha en ny type beredskap – en total beredskap. Vi må bygge beredskap for scenarier som kan blir virkelige om mange år – eller noen sekunder.
Det ble høylytt diskusjon etter 22. juli . Hva har den ført til? Bedre samhandling? Styrket sikkerhet? Økt trygghet? Hva må bedres – og hva kreves? Av samlet styrke og evne til å trygge samfunnet? Hva må vi ha av militærmakt og politikorps; av nødetater og sivilforsvar? Og hva er vi villige til å investere i tryggheten, bl.a. i form av å styrke Forsvaret, forsterke Politiet, forbedre nødnettet, osv.
Den store diskusjonen etterlyses. Om de langsiktige og altomfattende utfordringene vi står overfor. Om de vanskelige spørsmålene, om hvem vi kan og må stole på – enten det er våre egne ledere og etater, vår eget militære forsvar eller våre allierte. Vi må ta tak i de konkrete utfordringene, og reparere det som må gjøres noe med. Men gjør vi nok med helheten, med selve strukturen? Må vi tenke helt nytt – og bygge nye systemer for framtida, heller enn å flikke på de gamle?
Nye forsvarslinjer
Fra de første samfunn har vi forsøkt å beskytte oss, og vi har bygd forsvarslinjer: forsvarsverk for å holde en fiende unna. Dét gjorde romere og kinesere; dansker og franskmenn. Dét har vi også, med Glommenlinjen mot Sverige, og – langt senere – med Lyngenlinjen mot Sovjetunionen.
Fysiske forsvarsverk har historisk gjerne hatt dette til felles: De har vært statiske og illusoriske, fienden har omgått dem – teknologien har forbigått dem. De har mest gitt falsk trygghet. Moderne forsvarslinjer må være fleksible; de må være både fysiske og virtuelle – og de må favne bredt. De må bygge på dyp bevissthet og bred beredskap.
Trygghet kan ikke skapes med militærmakt – et militært forsvar – alene. Trygghet fordrer totalberedskap, at vi er forberedt på alle eventualiteter, og kan sette inn alle samfunnets ressurser når det trengs – i flere forsvarslinjer etter behov. Vårt samlede forsvar av samfunnet må likevel bygge på militærmakt, på Forsvaret som tyngste aktør, den siste instans. Når det virkelig blir alvor.
Ny politikk
Etter krigen etablerte vi en tredje forsvarslinje om lag som denne, med en forsvars- og sikkerhetspolitikk tuftet på en ny verdensorden gjennom FN og alliansepolitikk med NATO. Og et sterkt militært forsvar – i et totalforsvar.
Vår sikkerhetspolitikk blir sjelden – prinsipielt og grundig – debattert. ”Det er bred politisk enighet,” lyder omkvedet: ”Sikkerhetspolitikken ligger fast”. Forunderlig nok, i en fullstendig endret verden, med et totalt omdannet militært forsvar. Farlig nok, i en fullstendig annerledes tid, med flere trusler og nye utfordringer? Tilnærmingen kan synes å tilhøre fortida. Vi trenger løsninger for framtida.
Ordskiftet om FORSVARSLINJER utfordrer gammel tenking – og inviterer til nye løsninger.
Til ny tenking og ny bevissthet, til ny politikk og ny totalberedskap.