Vår første forsvarslinje for folks trygghet og for demokratiet er forebygging. Ved å være forberedt og føre var er vi bedre rustet til å møte både naturskapte og menneskeskapte trusler. Hadia Tajik, leder av Stortingets justiskomité (Ap) / Anniken Huitfeldt, leder av Stortingets utenriks- og forsvarskomité (Ap)
Norge har de senere åra hatt en omfattende og grundig debatt om hvordan vi samordner og styrker beredskapen. En sterk og samordnet totalberedskap krever minst to ting av beslutningstagere med beredskapsansvar: Først og fremst evne til risikoerkjennelse, tilpasset endringer i det nasjonale og internasjonale trusselbildet. For det andre evne til å få relevante tiltak på plass i arbeidet med beredskap. Truslene vi møter er annerledes enn før. Vi trenger en åpen debatt med en reell vilje til å tenke nytt om hvordan vi som samfunn bruker våre totale beredskapsressurser mest mulig effektivt.
Geir Lippestad peker i sitt hovedinnlegg på flere svært sentrale problemstillinger, som både bør og må diskuteres grundig. Blant disse er hvilke ressurser som ligger i henholdsvis Politiet og Forvaret – og hvordan disse må utnyttes best mulig, for å skape sikkerhet og trygghet.
Terror, klima og cyber
I vår tid har truslene blitt flere – og aktørene som kan utgjøre trusler er blitt flere. Skillet mellom innenrikspolitikk og utenrikspolitikk viskes ut. Det setter også nye rammer for diskusjonene vi bør ha om vår samlede beredskap. Et mer sammensatt trusselbilde krever at vi bedre samordner våre risiko- og trusselvurderinger. Litt forenklet vil vi si at trusselbildet i dag utfordrer oss som samfunn på tre hovedområder: Terror, klima og cyber.
Samordning og risikoerkjennelse
Gjørv-kommisjonen understreket viktigheten av å erkjenne risiko, og betydningen lederansvar og kultur for beredskapsarbeid har for dette. Det påvirker hvilke tiltak som iverksettes, og hvilken sikkerhet og beredskap samfunnet velger å ha. Risikoforståelsen bestemmer også om man øver, hva man øver på, og hva man lærer av øvelser.
For å styrke beredskapen er flere tiltak iverksatt de senere årene, eller under gjennomføring:
Bedre beredskap i politiet: Økt trening og øving for politiet, og politiets utrykningsenheter (UEH) i distriktene; styrking av operasjonssentralene; varslet etablering av en nasjonal politioperativ sentral; og større endringer i politiets IT-systemer. Et sterkt nærpoliti skal utgjøre grunnberedskapen vår. Politiets sikkerhetstjeneste (PST) er betydelig styrket de senere åra – opprettelsen av et felles kontraterrorsenter vil være en viktig kapasitet – samtidig som sikkerhetstjenesten må sikres tilgang til registre og informasjonsutveksling.
Bedre samordning: Helikopterberedskapen er styrket med bruk av Forsvarets helikoptre til transport av politiet, og til håndhevelsesbistand; Marinejegerkommandoen (MJK) er satt på nasjonal beredskap på Vestlandet, i tillegg til kontraterrorberedskapen som ivaretas av Forsvarets spesialkommando (FSK). Bistandsinstruksen er oppdatert; krisehåndteringsevnen på myndighetsnivå er styrket med øving og trening; etablering av et sivilt situasjonssenter i Justis- og beredskapsdepartementet; etablering av gradert samband for krisekommunikasjon i departementene. Det blir strengere regulering og kontroll med bombekjemikalier. I tillegg fortsetter utbyggingen av et avlyttingssikkert nødnett, og det er sørget for at frivillige sikres tilgang. Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) og NordCERT er styrket for å møte utviklingen i det digitale trusselbildet. Cyberforsvaret er etablert for å styrke beskyttelsen av Forsvarets datasystemer.
Tiltakene må gjennomføres
Selv om flere tiltak er varslet og gjennomført er vi ikke i mål. Arbeidet med forsvars- og beredskapsplaner må være en kontinuerlig prosess. Vi må hele tiden kritisk vurdere om beredskapen vår er tilpasset de neste store utfordringene som vil treffe oss. Bruker vi de samlede ressursene slik at vi møter samfunnets trygghetsutfordringer – eller må vi tenke nytt?
Skjerpet terrortrussel
PST sier i sin siste trusselvurdering at terrortrusselen mot Norge anses som «skjerpet». Utfordringen fra voldelig ekstremisme krever beredskap på flere nivåer. Vi må gjøre mer for å forebygge. Vi er glade for at regjeringen vil følge opp handlingsplanen for å forbygge radikalisering og voldelig ekstremisme fra 2010. Da kan vi bygge økt motstandskraft mot at voldelig ekstreme holdninger blir til handlinger, og iverksette konkrete tiltak – slik også Geir Lippestad argumenterer for i sitt hovedinnlegg her i ordskiftet.
Det er ideologien som dreper. Det er vilje og kapasitet til bruk av vold som er vannskillet. I dette arbeidet finnes ingen enkle løsninger.
Samtidig har forebygging en begrensning. De som reiser til krigs- og konfliktområder, og nå kommer hjem med erfaringer og kunnskap som kan brukes til å begå terrorhandlinger, vil være en sikkerhetsutfordring som ikke kan møtes med brede forbyggende tiltak. Vi trenger derfor et sterkt politi og en kompetent sikkerhetstjeneste, med tilgang på metoder og kapasitet til å avverge og avdekke terrorhandlinger før de finner sted. Vi må beskytte samfunnet og gjøre det godt rustet mot terrorangrep. Men vi må også sikre at samfunnet står rustet til å håndtere terrorangrep på best mulig måte dersom forebygging ikke er nok, og avverging i verste fall skulle svikte. Norge bør aktivt samarbeide internasjonalt om forebygging og bekjempelse av terrorisme. Framtidige trusselvurderinger fra sikkerhetstjenestene må samordnes og videreutvikles. Anbefalingen fra 22. juli-kommisjonen om større pågåenhet, kreativitet og vilje til å identifisere nye trusler må følges opp.
Klima & ekstremvær
Mer ekstremt vær, flom, brann og ulykker har potensiale til å ta ut kommunikasjonslinjer, telenett og nødsamband. FNs klimapanels siste rapport varsler at klimaendringer vil kunne bli en matsikkerhetsutfordring, og slik både en beredskaps- og sikkerhetsutfordring. Vi må erkjenne at effektene av klimaendringer allerede utfordrer beredskapen vår. Brannene i Lærdal, skogbrannene i Flatanger og på Frøya og ekstremvær som har rammet langs hele kysten har minnet oss om sårbarheten i moderne samfunn, og særlig avhengigheten av kommunikasjonssystemer. Digitale sårbarheter rammer både privatpersoner, men også samfunnsaktører, beredskapsetater og bedrifter.
Økt cybertrussel
Trusselbildet knyttet til tilsiktede hendelser på cyberområdet er blitt mer alvorlig. Vi trenger mer kunnskap om vår digitale sårbarhet, både for hver enkelt av oss og som samfunn. Etterretnings- og sikkerhetstjenestene har betegnet angrep i “det digitale rom” som “en av de raskest voksende truslene mot privatpersoner, næringsvirksomhet og offentlige institusjoner”.
Lederen for NSM etterlyste før jul økt prioritering av cybersikkerhet på strategisk nivå. NSM beskriver at «risikoene øker og blir stadig mer komplekse, samtidig som sikkerhetstiltak ikke blir implementert».
Vi har konstatert trusselen, tatt i bruk teknologien, men ikke kommet langt nok med tiltakene. Dagbladet har gjennom en prisbelønt artikkelserie vist konkret hvordan det digitaliserte samfunnet er sårbart. Beredskapen må holde følge. Vi trenger et digitalt sårbarhetsutvalg.
Gjennomføringskraft og totalberedskap
Norges Offisersforbund reiser med Forsvarslinjer en viktig debatt om trygghet; Geir Lippestad har en tankevekkende og god tilnærming til problemstillingen, hvor han også trekker inn betydningen av verdier i forebyggingen – i beredskapen.
Regjeringen sier om beredskapsarbeidet at gjennomføringskraften må gjenreises. Viktige utfordringer ligger foran oss. Det er fortsatt en jobb som må gjøres. To av de viktigste beredskapssakene vi ser fram til at regjeringen raskt kommer til Stortinget med, er oppfølgingen av Politianalysen og den varslede loven om Forsvarets bistand til politiet. Slik kan vi sikre en beredskap for vår tid – og framtida.
Om forfatterne:
Hadia Tajik (1983) er stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, og leder av Justiskomiteen. Hun har vært innvalgt til Stortinget siden 2009, har vært politisk rådgiver og var i 2012–13 kulturminister. Tajik har studert journalistikk og juss, og har arbeidet som journalist.
Anniken Huitfeldt (1969) er stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, og leder av Utenriks- og forsvarskomiteen. Hun har vært innvalgt til Stortinget siden 2001, og møtte også 1993–97; har vært statsråd i tre departementer, senest i Arbeidsdepartementet. Huitfeldt har hovedfag i historie.
Dette innlegget er skrevet spesielt for Forsvarslinjer.