Tryggheten forsvant med terroren

Vår første forsvarslinje for folks trygghet og for demokratiet er forebygging. Ved å være forberedt og føre var er vi bedre rustet til å møte både naturskapte og menneskeskapte trusler.

Hadia Tajik, leder av Stortingets justiskomité (Ap) / Anniken Huitfeldt, leder av Stortingets utenriks- og forsvarskomité (Ap)

Norge har de senere åra hatt en omfattende og grundig debatt om hvordan vi samordner og styrker beredskapen. En sterk og samordnet totalberedskap krever minst to ting av beslutningstagere med beredskapsansvar: Først og fremst evne til risikoerkjennelse, tilpasset endringer i det nasjonale og internasjonale trusselbildet. For det andre evne til å få relevante tiltak på plass i arbeidet med beredskap. Truslene vi møter er annerledes enn før. Vi trenger en åpen debatt med en reell vilje til å tenke nytt om hvordan vi som samfunn bruker våre totale beredskapsressurser mest mulig effektivt.

Geir Lippestad peker i sitt hovedinnlegg på flere svært sentrale problemstillinger, som både bør og må diskuteres grundig. Blant disse er hvilke ressurser som ligger i henholdsvis Politiet og Forvaret – og hvordan disse må utnyttes best mulig, for å skape sikkerhet og trygghet.

Terror, klima og cyber

I vår tid har truslene blitt flere – og aktørene som kan utgjøre trusler er blitt flere. Skillet mellom innenrikspolitikk og utenrikspolitikk viskes ut. Det setter også nye rammer for diskusjonene vi bør ha om vår samlede beredskap. Et mer sammensatt trusselbilde krever at vi bedre samordner våre risiko- og trusselvurderinger. Litt forenklet vil vi si at trusselbildet i dag utfordrer oss som samfunn på tre hovedområder: Terror, klima og cyber.

Samordning og risikoerkjennelse

Gjørv-kommisjonen understreket viktigheten av å erkjenne risiko, og betydningen lederansvar og kultur for beredskapsarbeid har for dette. Det påvirker hvilke tiltak som iverksettes, og hvilken sikkerhet og beredskap samfunnet velger å ha. Risikoforståelsen bestemmer også om man øver, hva man øver på, og hva man lærer av øvelser.

For å styrke beredskapen er flere tiltak iverksatt de senere årene, eller under gjennomføring:
Bedre beredskap i politiet: Økt trening og øving for politiet, og politiets utrykningsenheter (UEH) i distriktene; styrking av operasjonssentralene; varslet etablering av en nasjonal politioperativ sentral; og større endringer i politiets IT-systemer. Et sterkt nærpoliti skal utgjøre grunnberedskapen vår. Politiets sikkerhetstjeneste (PST) er betydelig styrket de senere åra – opprettelsen av et felles kontraterrorsenter vil være en viktig kapasitet – samtidig som sikkerhetstjenesten må sikres tilgang til registre og informasjonsutveksling.

Bedre samordning: Helikopterberedskapen er styrket med bruk av Forsvarets helikoptre til transport av politiet, og til håndhevelsesbistand; Marinejegerkommandoen (MJK) er satt på nasjonal beredskap på Vestlandet, i tillegg til kontraterrorberedskapen som ivaretas av Forsvarets spesialkommando (FSK). Bistandsinstruksen er oppdatert; krisehåndteringsevnen på myndighetsnivå er styrket med øving og trening; etablering av et sivilt situasjonssenter i Justis- og beredskapsdepartementet; etablering av gradert samband for krisekommunikasjon i departementene. Det blir strengere regulering og kontroll med bombekjemikalier. I tillegg fortsetter utbyggingen av et avlyttingssikkert nødnett, og det er sørget for at frivillige sikres tilgang. Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) og NordCERT er styrket for å møte utviklingen i det digitale trusselbildet. Cyberforsvaret er etablert for å styrke beskyttelsen av Forsvarets datasystemer.

Tiltakene må gjennomføres

Selv om flere tiltak er varslet og gjennomført er vi ikke i mål. Arbeidet med forsvars- og beredskapsplaner må være en kontinuerlig prosess. Vi må hele tiden kritisk vurdere om beredskapen vår er tilpasset de neste store utfordringene som vil treffe oss. Bruker vi de samlede ressursene slik at vi møter samfunnets trygghetsutfordringer – eller må vi tenke nytt?

Skjerpet terrortrussel

PST sier i sin siste trusselvurdering at terrortrusselen mot Norge anses som «skjerpet». Utfordringen fra voldelig ekstremisme krever beredskap på flere nivåer. Vi må gjøre mer for å forebygge. Vi er glade for at regjeringen vil følge opp handlingsplanen for å forbygge radikalisering og voldelig ekstremisme fra 2010. Da kan vi bygge økt motstandskraft mot at voldelig ekstreme holdninger blir til handlinger, og iverksette konkrete tiltak – slik også Geir Lippestad argumenterer for i sitt hovedinnlegg her i ordskiftet.

Det er ideologien som dreper. Det er vilje og kapasitet til bruk av vold som er vannskillet. I dette arbeidet finnes ingen enkle løsninger.

Samtidig har forebygging en begrensning. De som reiser til krigs- og konfliktområder, og nå kommer hjem med erfaringer og kunnskap som kan brukes til å begå terrorhandlinger, vil være en sikkerhetsutfordring som ikke kan møtes med brede forbyggende tiltak. Vi trenger derfor et sterkt politi og en kompetent sikkerhetstjeneste, med tilgang på metoder og kapasitet til å avverge og avdekke terrorhandlinger før de finner sted. Vi må beskytte samfunnet og gjøre det godt rustet mot terrorangrep. Men vi må også sikre at samfunnet står rustet til å håndtere terrorangrep på best mulig måte dersom forebygging ikke er nok, og avverging i verste fall skulle svikte. Norge bør aktivt samarbeide internasjonalt om forebygging og bekjempelse av terrorisme. Framtidige trusselvurderinger fra sikkerhetstjenestene må samordnes og videreutvikles. Anbefalingen fra 22. juli-kommisjonen om større pågåenhet, kreativitet og vilje til å identifisere nye trusler må følges opp.

Klima & ekstremvær

Mer ekstremt vær, flom, brann og ulykker har potensiale til å ta ut kommunikasjonslinjer, telenett og nødsamband. FNs klimapanels siste rapport varsler at klimaendringer vil kunne bli en matsikkerhetsutfordring, og slik både en beredskaps- og sikkerhetsutfordring. Vi må erkjenne at effektene av klimaendringer allerede utfordrer beredskapen vår. Brannene i Lærdal, skogbrannene i Flatanger og på Frøya og ekstremvær som har rammet langs hele kysten har minnet oss om sårbarheten i moderne samfunn, og særlig avhengigheten av kommunikasjonssystemer. Digitale sårbarheter rammer både privatpersoner, men også samfunnsaktører, beredskapsetater og bedrifter.

Økt cybertrussel

Trusselbildet knyttet til tilsiktede hendelser på cyberområdet er blitt mer alvorlig. Vi trenger mer kunnskap om vår digitale sårbarhet, både for hver enkelt av oss og som samfunn. Etterretnings- og sikkerhetstjenestene har betegnet angrep i “det digitale rom” som “en av de raskest voksende truslene mot privatpersoner, næringsvirksomhet og offentlige institusjoner”.
Lederen for NSM etterlyste før jul økt prioritering av cybersikkerhet på strategisk nivå. NSM beskriver at «risikoene øker og blir stadig mer komplekse, samtidig som sikkerhetstiltak ikke blir implementert».

Vi har konstatert trusselen, tatt i bruk teknologien, men ikke kommet langt nok med tiltakene. Dagbladet har gjennom en prisbelønt artikkelserie vist konkret hvordan det digitaliserte samfunnet er sårbart. Beredskapen må holde følge. Vi trenger et digitalt sårbarhetsutvalg.

Gjennomføringskraft og totalberedskap

Norges Offisersforbund reiser med Forsvarslinjer en viktig debatt om trygghet; Geir Lippestad har en tankevekkende og god tilnærming til problemstillingen, hvor han også trekker inn betydningen av verdier i forebyggingen – i beredskapen.

Regjeringen sier om beredskapsarbeidet at gjennomføringskraften må gjenreises. Viktige utfordringer ligger foran oss. Det er fortsatt en jobb som må gjøres. To av de viktigste beredskapssakene vi ser fram til at regjeringen raskt kommer til Stortinget med, er oppfølgingen av Politianalysen og den varslede loven om Forsvarets bistand til politiet. Slik kan vi sikre en beredskap for vår tid – og framtida.

Om forfatterne:

Hadia Tajik (1983) er stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, og leder av Justiskomiteen. Hun har vært innvalgt til Stortinget siden 2009, har vært politisk rådgiver og var i 2012–13 kulturminister. Tajik har studert journalistikk og juss, og har arbeidet som journalist.

Anniken Huitfeldt (1969) er stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, og leder av Utenriks- og forsvarskomiteen. Hun har vært innvalgt til Stortinget siden 2001, og møtte også 1993–97; har vært statsråd i tre departementer, senest i Arbeidsdepartementet. Huitfeldt har hovedfag i historie.

Dette innlegget er skrevet spesielt for Forsvarslinjer.

Vi reiser mye rundt i verden i vår tid. Jeg er sikkert ikke den eneste som blitt slått av hvor eksepsjonelt det er at vi her i landet fritt kan spasere rundt i boligstrøkene; som oftest kan vi til og med se inn gjennom vinduene, og banke direkte på dørene til folk. Så spørs det hvor lenge dét vil vare. Til Trussel X slår inn over oss?

Vi lever strengt tatt i en følelse av trygghet. Vi tenker vel egentlig aldri på at lovløse bander skal slå seg gjennom inngangsdøra, enn si at et hvert barn alene ute er i konstant livsfare – eller at politikere alltid må vente seg å bli myrdet av sine motstandere.

Trygghet bak stakittet

Slik er det ikke i størstedelen av verdenssamfunnet: Med økt velstand kommer gjerne boligområder omgitt av gjerder og vakter; eiendommer med høye murer og stålport, i kontrast til våre hvite stakittgjerder. Ingen innsyn, ingen utsyn. Tryggheten er innenfor det hver enkelt klarer å etablere av fysiske hinder mot farene utenfor. I overraskende mange kulturer er i prinsippet alle som ikke er din etablerte venn, din potensielle fiende.

Nei, selvfølgelig tenker vi ikke slik. Det er rett og slett ikke sånn her hos oss. Vi føler oss ganske trygge for slike overgrep. Vi trenger ikke mure oss inne, vi trenger simpelthen i sin alminnelighet ikke å tenke på utrygghet og trusler mot familien. Vi er velsignet med en kultur og et samfunn som våre foreldre møysommelig bygde, slik at vi med den største selvfølge beveger oss blant hverandre på shoppingsenteret og fergeleiet, uten å mistenke noen for å ville oss noe vondt: Frihet!

Nå forventer sikkert du som leser at jeg skal formane til å tenke mer på alt det som kan skje oss, at vi slett ikke skal ta denne tryggheten som en selvfølge, og at vi må være mer forberedt på all elendighet som kan ramme oss. Men neida, tvert i mot: Målet må være at vi nettopp ikke skal måtte begynne å tenke at ute i samfunnsrommet, der er det farlig. Den dagen vi kollektivt, i norske lokalsamfunn, får fornemmelse av utrygghet, da kommer det første inngjerdede boligstrøket med port og private vakter. Da har vi tapt mye – veldig mye.

For ikke å tape vår trygghet, må det tas grep. Noen vil mene at disse er tatt etter 22. juli. De som er tatt, er neppe feil. Men er de tilstrekkelige for morgendagens utfordringer? Og kjenner vi godt nok til hva vi står ovenfor – framover?

Trygghet på prøve?

Geir Lippestad har her på Forsvarslinjer skrevet tankevekkende om saken han kjenner bedre enn de fleste: ” ... Terroren som rammet Norge fratok oss på mange måter den trygghet de siste generasjonene har følt i dette landet.”

Ja, monn det? På dette nettstedet publiseres i dag også en meningsmåling som indikerer økt ’concern’, men knapt noen kollektiv utrygghet. Selv om det konstateres en reservert tillit til Politiet etter 22. juli – naturlig nok, vil jeg si – så har ikke det ført til særlige endringer i dagliglivet vårt: De fleste av oss går ikke rundt i gatene og kjenner på utrygghet og mistenksomhet; vi har ikke begynt å bygge gjerder med vakt rundt borettslagene våre.

Det, tenker jeg, med en følelse av både lettelse og litt uggen uro, er en slags ’null-tilstand’ som nå har vart et par år, siden – gudskjelov – ingen nye hendelser av denne kategori har rammet oss. Lettelse, fordi vi faktisk ikke har mistet uskylden som samfunn. Uro, fordi vi som samfunn gjør alt for lite for å underbygge denne – i global sammenheng – privilegerte tilstanden av uskyld. Nettopp nå framover handler det etter mitt syn om å gjøre tydeligere, bevisste grep for at denne unike, allmenne trygghets-kulturen vår skal fortsette å være vårt selvfølgelige, foretrukne levesett.

Erkjennelse av trusler

Forutsetningen for dette, er at vi kjenner og erkjenner de faktiske farer, trusler og risiki som i økende antall og omfang omgir oss. Uten å henfalle til å dyrke dem. Trusselvurderinger skal gi oss bevissthet om dette.

Fordi vi her i landet naturlig nok har ordninger og systemer som var utviklet for en annen tid, har vi nå fire – offisielle – instanser som forsyner oss med slike årlige oversikter. Det er fint. Men det er ikke godt nok for å påvise de lange, overordnete risiko-utviklingslinjer. Skal vi skape troverdig, helhetlig nasjonal totalberedskap i et fortløpende 10–15 års perspektiv, er det også nødvendig med tilsvarende helhetlig trusselvurdering.

Akkurat nå er det åpenbart at terrorfare og cyber-angrep er på dagsorden, og vi gjør solide grep for å begrense risiko for slike. De offisielle risikovurderingene er breddfulle av disse perspektivene; helt korrekt naturligvis. Vi liker ofte å si at vi stadig er godt forberedt på forrige krig. Tankekorset i så måte må nå være at med det eksponentielt økende endringstempoet i særlig teknologiutvikling og konsekvenser av klimaendringer, koplet til tilsvarende økende sosiale skiller i verden; så er dagens trusler allerede gårdagens!

Den ukjente Trussel X

Så om vi nå fokuserer for fullt på bekjempelse av cyber- og terrortrusler, overser vi med stor sannsynlighet framveksten av neste generasjon risiki – som nytter ’gamle’ metoder av type terror og hacking til noe av sitt arsenal, men hvor de dramatiske virkemidlene er nettopp … neste generasjon. Vi kan kalle den Trussel X.

Identifiseringen av Trussel X må ses i lys av et annet tankevekkende perspektiv som Geir Lippestad påpeker i sitt hovedinnlegg, nemlig at om bare et par tiår er det norske samfunnet et helt annet enn det vi ser nå. Det gjør sannelig ikke trussel-identifiseringen enklere, bare enda mye viktigere. Derfor må evnen til dyp innsikt i trussel-scenarier stadig forbedres, bli nasjonalt helhetlig – og være tilstrekkelig langsiktig. Da kan vi med selvfølgelighet bo i boligfelt uten vakter og gjerder også om tjue år. Og det ønsker vi vel?

Kalenderen viser 9. april i dag. Risikofornektelse har vi dårlig erfaring med.

Om forfatteren:

Lars Sølvberg (1952) er general (R) og rådgiver. Han har en lang militær karrière bl.a. som Sjef 6. divisjon og Generalinspektør for Hæren, med utdanning bl.a. fra US Army War College. Sølvberg har ledet observatørstyrken Sri Lanka Monitoring Mission og arbeidet i Norad. Dette innlegget er skrevet spesielt for Forsvarslinjer.

Folket har gjennom svarene i spørreundersøkelsen gjort av Forsvarslinjer.no gitt sin oppfattelse av tryggheten her til lands. Har folket rett? Stemmer folks oppfatning med det som er realitetene? Hvem eier fasiten?

Har folket rett?

Som en av forberedelsene til debatten her på Forsvarslinjer.no fikk initiativtakerne gjennomført en spørreundersøkelse om folks oppfatning av ulike sider ved tryggheten i det norske samfunn. Undersøkelsen er landsrepresentativ med 1003 respondenter. Dette betyr at innenfor en feilmargin på 5 % er svarene slik man ville forventet å få disse på nytt, om man hadde gjennomført akkurat samme undersøkelse flere ganger i samme periode, med tilsvarende utvalg.

Undersøkelsen gir derfor et relativt presist svar av hvordan det norske folk oppfatter at situasjonen er. Og denne oppfattelsen kan ingen ta fra hverken deg eller meg. De som eventuelt mener at folket tar feil, bør derfor ha bevisbyrden på sin side.

Hvis det er slik at folk oppfatter at situasjonen på et felt er dårlig, uklart eller usikkert, samtidig som de ansvarlige mener at dette ikke er tilfelle, så kan man uansett konkludere med at de ansvarlige har en utfordring med å kommunisere dette ovenfor befolkningen. En utfordring som også må tas på alvor. Utrygghet starter gjerne med usikkerhet eller uvitenhet. 

Hva er det egentlig som truer?

Det er åpenbart mange ulike trusler som kan være med å gjøre det usikkert. Fra hverdagslige forhold som ulykker, flom, skogbranner, ras, til de litt mer uvanlige men alvorlige som terror, digitalt angrep/terror, til de alvorligste som militære trusler, angrep og internasjonale konflikter.

Så er det kanskje slik at vi mennesker husker best, det som har skjedd nylig. Det er derfor kanskje ikke overraskende at terror løftes frem av mange som en av de mest sannsynlig og alvorligste truslene. Det er også interessant å konstatere at markant flere kvinner enn menn frykter ny terror i Norge. Folks oppfatning på dette området samsvarer godt med trusselvurderingene fra PST og E-tjenesten som løfter frem økt terrorfare i Norge.

Nye trusler, som vi ennå ikke har vært rammet av for alvor ennå, later ikke til å være tungt fremme i folks bevissthet. Selv om fagfolkene hyppig den siste tiden, har forsøkt å sette fokus på Cybertrusselene, er det overraskende få som peker på denne trusselen. Klarer vi denne gangen å lage en god nok beredskap, før ulykken/angrepet rammer oss?

Tilliten til beredskapen

Samtidig som mange frykter ny terror, så er det få som har tillit til at vår viktigste ressurs på området, politiet, vil være i stand til å gjøre en bedre jobb en sist terroren rammet. Om dette stemmer med den virkelige situasjon, er en del av denne debatten. Men det som de ansvarlig uansett må ta på alvor, er den manglende tilliten som er der. Her fremstår det som åpenbart at det er behov for å iverksette tiltak som kan bygge opp tilliten.

Det er i denne sammenheng interessant å konstatere at 40 % av de spurte mener forsvaret er den best egnede etaten til å lede under alvorlige hendelser. Hvorfor har folket denne tilliten til Forsvaret? Jeg tror en av grunnene er at Forsvaret den siste tiden har satset bevist på å kommunisere åpnet om sine aktiviteter. Når folket både leser, hører og fysisk ser at Forsvaret gjennomfører øvelser, og da også store komplekse øvelser som Cold Respons, så er det i allefall med på bygge opp under den tillit folket har til at vi skal evne og gjøre det samme når det trengs.

Krig i Norge igjen?

Overraskende få frykter at det igjen vil bli krig på norsk territorium, og like overraskende få som frykter militært press fra Russland, selv etter Krim og Ukraina. Jeg tillater meg å tro at dette har to hovedårsaker; tillit til at NATO vil gi oss tryggheten mot og i samarbeide med Russland, samt tiltro til at Forsvaret vil evne og gjøre sin del av jobben. Skjønt, den siste årsaken kan fremstå som noe mer usikkert, da er flere som er negative enn positiv til at Forsvaret klarer å gi tilstrekkelig trygghet, og hvor markant flere menn enn kvinner er negativ. Dette er en utfordring som både vi og forsvarets ledelse må ta på alvor. Vi går på ingen måte fri for bekymringene.

Er det så usannsynlig at Norge igjen skal bli utsatt for militært press som folk tror? Det er få fagfolk som trekker frem muligheten for en ren russisk invasjon av Norge. Og selv om vi har blitt enig med Russland om delelinjen i Barentshavet, har vi fremdeles et uavklart forhold knyttet til områdene rundt Svalbard.

Og selv om det ikke er sannsynlig, skal vi uansett være forberedt på det usannsynlig? Hvem forutså 9. april eller Krim, 3 måneder før det skjedde?
Hva mener du om resultatene i undersøkelsen?
Hvilke trusler mener du vi må sette høyest på dagsorden?

Om forfatteren:
Torbjørn Bongo (KL) ble valgt til nestleder i Norges Offisersforbund på Landsmøte i 2010. Han har før det hatt verv i Landsstyret og Forbundsstyret, samt vært tillitsvalgt på ulike nivå i både Marinen og Kystvakten. Bongo gått Befalsskole og Sjøkrigsskolen, og tjenestegjort i både land- og sjøstillinger.