Forsvarsdebatten mangler de unges stemme
Landets forsvarsevne går i arv. Debatten om Norges fremtidige forsvar mangler de unges stemme. De som en dag skal overta ansvaret er nødt til å engasjere seg.
YATA (Youth Atlantic Treaty Association Norge), tekst
Hvordan står det egentlig til med Norges forsvarsevne? Og hvorfor har dette vært et tema kun for spesielt interesserte? Dette var spørsmål forsvarsminister Ine Eriksen Søreide stilte i en kronikk i desember 2014, der hun oppfordret til en bredere debatt rundt Norges forsvarsevne. Samtidig ble det nedsatt en uavhengig ekspertgruppe som skulle gi innspill til debatten i form av en rapport. Den nylig overleverte rapporten fremhever at et felles løft er nødvendig for å styrke forsvarsevnen. Samtidig identifiserer ekspertene et triangel av bidragsytere som kreves for å etablere en ny normalsituasjon; våre allierte, det norske Forsvaret og storsamfunnet.
Ikke bare som en konsekvens av Russlands militære muskelfleksing eller 75-årsmarkeringen for den tyske invasjonen av Norge, men også som et resultat av forsvarsministerens oppfordring, har norsk forsvarsevne oftere og oftere vært oppe til debatt de siste månedene. Dette er positivt, for det er - slik forsvarsministeren påpekte - et tema som burde oppta langt flere enn kun de spesielt interesserte.
Som en reaksjon på Russlands annektering av Krim og deres militære tilstedeværelse i Ukraina, har Norge sammen med en rekke andre land iverksatt sanksjoner mot vår store nabo i øst. Dette har, ikke uventet, medført økt spenning mellom Norge og Russland. I lys av de forverrede bilaterale relasjonene, en skarpere retorikk fra begge hold, samt økt militær tilstedeværelse på begge sider av grensen, er det naturlig at forsvarsministeren ønsker å sette norsk forsvarsevne på agendaen. For hvilke evner og kapasiteter har Forsvaret til å møte utfordringer, i verste fall kriser og krig, i årene som kommer?
I en tid der kravet til det norske Forsvarets tilstedeværelse øker, er det tydelig at Forsvaret har alvorlige mangler. Flere har vært kritiske til dets nåværende forfatning; antallet soldater er lavt, det er lite penger til drift og viktig utstyr mangler. Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen har varslet at Forsvaret i fremtiden ikke er i stand til å løse de oppgavene Stortinget pålegger dem hvis ikke bevilgningene øker. Det kan bli nødvendig å nedprioritere trening og øvelser for å prioritere overvåking og mulige suverenitetshevdelser av egne landområder. Generalløytnant Robert Mood har uttalt at Forsvaret er på vei mot kollaps, og at det i dag er så svakt at det bare kunne klart å forsvare én bydel i Oslo ved et krigsutbrudd. I oktober 2014 uttalte statsminister Erna Solberg at Norge ikke ønsker å sende kampfly til Irak og krigen mot IS på grunn av Russlands økte militære aktivitet i nord. Norge firer med andre ord allerede på målene om både å delta i internasjonale operasjoner og hevde norsk suverenitet. Forsvarsministerens initiativ virker derfor i beste fall å være betimelig. I verste fall kommer det for sent. Forsvarets mange utfordringer, både når det kommer til behovet for intern modernisering og effektivisering, samt evnen til å møte symmetriske og asymmetriske trusler, bidrar til å gjøre det stadig viktigere å rette søkelyset mot norsk forsvarsevne.
Det er forståelig at tematikken hittil har fått lite oppmerksomhet. Siden Norge ble medlem av NATO i 1949 har forsvarsalliansen satt premissene for utformingen av den norske forsvars- og sikkerhetspolitikken. Medlemskapet i verdens mektigste militærallianse har medført at ansvaret for å forsvare norsk territorium har blitt fordelt på flere land, og dermed har nødvendigheten av et sterkt og selvstendig norsk forsvar blitt redusert. Dette, kombinert med et mindre alvorlig trusselbilde siden den kalde krigens slutt, har ført til at det norske forsvarsbudsjettet og forsvarsevnen generelt har blitt viet lite partipolitisk oppmerksomhet. Forståelig nok gjelder dette særlig blant ungdomspartiene. Dagens norske ungdom er født på rett sted til rett tid. Vi har vokst opp i et av verdens fredeligste områder i en uvanlig stabil periode og for oss er ikke bare krig, men også faren for krig, helt ukjent. Men kan vi basere norsk forsvarspolitikk på den stabiliteten som har rådet de siste to tiårene? Tilstanden til dagens forsvar vil være utgangspunktet for morgendagens forsvar. Der endringer i disse strukturene tar lang tid, kan den sikkerhetspolitiske situasjonen endre seg mye hurtigere. Det er derfor viktig å sørge for langsiktig forsvarsplanlegging, særlig for et land som grenser mot en lite forutsigbar militær stormakt.
NATO ble i 1949 vår forsvarsgarantist og det er de på mange måter fortsatt. Samtidig er det viktig ikke å lene seg fullstendig på NATO og anta at vårt medlemskap i alliansen alene er tilstrekkelig til å avskrekke trusler for enhver fremtid. Vi ønsker å oppfordre unge til å ta del i debatten om utformingen av Norges forsvarsevne. Det er en viktig debatt som må opp og frem i lyset. Hva slags forsvar ønsker vi oss i dag, om ett år, om ti år og om 50 år? Generelt økt oppmerksomhet og debatt rundt vår egen sikkerhet er i alles interesse. Ikke kun for militære eller politikere, men for alle; uansett kunnskapsnivå, politisk ståsted og alder.
(Fv.) Andreas Gahr Brunsvig, Fagansvarlig YATA Trondheim, Magnar Aaberg, Komitèmedlem YATA Trondheim og Wilhelm Kiil Rød, Leder YATA Trondheim.
YATA Norge er en forkortelse for Youth Atlantic Treaty Association Norge, som er en organisasjon for unge med interesse for utenriks- og sikkerhetspolitikk, tilsluttet Den norske atlanterhavskomité. YATA Norge er politisk uavhengige.