Bygge ned murer

Heimevernet sprang ut fra motstandsbevegelsen Milorg etter andre verdenskrig. Det er nå debatt om å styrke Forsvaret, med ekspertgrupper og fagmilitært råd.
Hva skal til for en bedre totalberedskap og hva bør være Heimevernets rolle i fremtida?


Tid: Mandag 18. mai 2015 - klokken 11.00-13.00.
Sted: Oslo Militære Samfund (OMS) - Myntgata 3.

Hovedinnledere:
Olav Njølstad, direktør for Nobelinstituttet
Generalinspektør for Heimevernet, Generalmajor Tor Rune Raabye

Program

11.00-11.10
Åpning - Anniken Huitfeldt, leder i utenriks- og forsvarskomitéen
«Fra Milorg til et moderne innsatsforsvar».

11.10-11.50
Olav Njølstad, direktør for Nobelinstituttet
«Jens Christian Hauge – Forsvars- og samfunnsbygger».

11.50-12.10
Enkel lunsj

12.10-12.25
Tor Rune Raabye, Generalinspektør for Heimevernet (GIHV)
«Fra Hjemmefronten til et Heimevern for vår tid».

12.25-13.00
Panelsamtale om «Totalberedskap» ledet av Henrik Hovland.
- Tor Rune Raabye, GIHV
- Marit Nybakk, utenriks- og forsvarskomitéen & vernepliktsutvalget
- Egil Andre Aas, leder i Norges Offisersforbund (NOF)

13.00
Avslutning

Påmelding til kari.vikersveen@stortinget.no innen tirsdag 12. mai.

Sivil beredskap er i vinden som aldri før: Vi har fått en rekke utredninger innenfor sivil beredskap, vi har fått et nytt krisehåndteringsprinsipp; samvirkeprinsippet, og vi har fått et Justis- og beredskapsdepartement med en ny avdeling for Krisehåndtering og nasjonal beredskap. Noen påstår at vi aldri har hatt bedre beredskap enn i dag.

Det er først og fremst to hendelser som har fått fart på beredskapsarbeidet det siste tiåret; tsunamien i 2005 og hendelsene 22 juli 2011. Ved begge disse hendelsene viste det seg at sentrale beredskapsaktører sviktet på en rekke områder, på en måte som skapte tillitskrise i forholdet mellom myndigheter og befolkning. Slik som Vassdalen-ulykken rystet Forsvaret i grunnvollene, utfordret tsunamien og 22.juli-hendelsene utenrikstjenesten og politiet på sentrale forhold knyttet til organisasjon, ledelse og kultur. Etter disse hendelsene har det blitt satt i gang en rekke tiltak og endringsprogrammer.

Dessverre er det slik at beredskapsaktører er avhengige av store hendelser for å få politisk oppmerksomhet og bevilgninger. Det ligger derfor en fare i at man overtolker og (mis)bruker siste hendelse i en politisk kamp mot andre sektorer. Det oppstår dermed en situasjon der ”gårsdagens hendelse” blir styrende for utvikling, prioritering og organisering av beredskapsarbeidet. Og alt skjer med snevre sektorvise perspektiver.

Men hva er egentlig sivil beredskap? Sivil beredskap handler om å ha et sektorovergripende og gjennomarbeidet system for ivaretakelse av sivilbefolkningens behov i en alvorlig krisesituasjon. I dag, etter 22-juli, virker det imidlertid som om sivil beredskap er kontraterror og sivilt-militært samarbeid. Det er i hvert fall det beredskapsdiskusjonene handler om. Og før 22 juli var sivil beredskap stort sett ensbetydende med redningstjeneste, der det som ble diskutert stort sett var organisering og kapasiteter .

Hvis vi går enda lenger tilbake i tid, før ”redningstjenestens tid”, finner vi en helt annen tradisjon og kompetanse innenfor sivil beredskap: Totalforsvaret. Konseptet ”totalforsvar” oppsto under andre verdenskrig da det ble utarbeidet detaljerte planer for det meste, både på militær og sivil side, og disse planene var synkronisert. Det var planer for etablering av reservesykehus, tilfluktsrom, kommandoplasser, omlegging av produksjon, rekvisisjon av varer og tjenester, og varsling og evakuering av sivilbefolkningen. Alt for å sikre sivilbefolkningens og samfunnets behov for livsviktig produksjon og tjenesteyting.

Ved opphøret av den kalde krigen skjedde det et slags paradigmeskifte, og krig ble ikke lenger ansett som relevant. Som en konsekvens av glasnost begynte man å avvikle en rekke beredskapssystemer: Planverket havnet i plastsekker, kommandoplasser ble murt igjen, rekvisisjonssystemer ble terminert, statlige selskaper ble privatisert, sikkerhetsklareringer for nøkkelpersonell ble droppet, og Sivilforsvaret ble redusert fra 50 000 til 8 000 personer. Det er der vi er i dag.

Matvare- og forsyningsberedskapen gjennomgikk store forandringer. Tidligere hadde man Forsyningsloven som hadde fokus på produksjon av livsviktige varer og tjenester ut fra samfunnets og statens behov. I stedet fikk vi Næringsberedskapsloven som hadde fokus på næringslivets behov for å opprettholde sin produksjon ut fra markedets behov. Innenfor kritisk infrastruktur som kraft, samferdsel og tele/IKT ble det tilstrekkelig med beredskapskrav som den aktuelle objekteier eller aktør etablerte av rent forretningsmessige årsaker. Mulighetene for å pålegge ulike operatører og leverandører beredskapsmessige hensyn ble begrenset. Når samfunnet heller ikke ville betale for slike beredskapstiltak, ble resultatet en stadig økende sårbarhet.

Et annet ferskt eksempel på at vi har ”glemt” de store hendelsene i norsk beredskapstenkning, er at politianalysen ikke nevner sikkerpolitiske kriser og krig med et ord. Og i NOU 2013:5 som omhandler Politireserven, Sivilforsvaret og Heimevernet, er krigsoppgavene foreslått fjernet og Sivilforsvaret redusert til en liten innsatsstyrke på 4000 personer. Norge satser altså på rask responstid, spesialisering og teknologi, men velger bort robustheten (volum, utholdenhet og reservesystemer). Det første er bra for neste 22 juli-lignende hendelse, men neppe for krig og katastrofer.

Nå er det vel de færreste som tror at krig mellom stater er veldig sannsynlig. Men poenget med beredskap er nettopp å tenke og planlegge for det utenkelige. Beredskapssystemer vil alltid koste noe og være ”ulønnsomt” inntil den dagen noe skjer. Og det er som kjent vanskelig å analysere seg frem til hva neste store hendelse vil bli. Vi bør også være klar over at dersom vi velger vekk forsikringen mot krig, så velger vi også vekk forsikringen mot andre former for ekstremsituasjoner, som f. eks. naturkatastrofer.

Det er ikke slik at alle beredskapssystemer fra den kalde krigen er relevante lenger. Men vi trenger en bevissthet og kunnskap om hva sivil beredskap handler om. Vi trenger å utvikle vår evne til å tenke strategisk og planlegge for alle typer hendelser. Det er ikke minst et stort behov for fornyet og styrket kunnskap om sivil beredskap for de virkelig store hendelsene, en kunnskap som omhandler systemtenkning for ekstremsituasjoner. Denne kunnskapen finnes knapt i Norge i dag.

Om forfatterne:
Anne-Margrete Bollmann: Distriktssjef for Sivilforsvaret i Hordaland (fra 2004), tidligere 17 år som offiser i Luftforsvaret (utdannet luftvernoffiser fra Luftkrigsskolen).

Johan Audestad: Distriktssjef for Sivilforsvaret i Buskerud (fra 2004), jobbet 17 år hos Fylkesmannen i Hordaland/Beredskapsavdelingen. Sivil utdanning med bl.a. psykologi og historie i fagkretsen.

Mange eksempler fra historien forteller om overraskende, uventede og truende hendelser. Det usannsynlige ble sannsynlig. Dersom det usannsynlige skjer i Norge vil med stor sannsynlighet en HV-soldat være den første fra Forsvaret som møter trusselen.
Heimevernet bruker derfor all energi på å produsere militære avdelinger med reaksjonsevne i henhold til Forsvarssjefens krav. Det er blant annet vår lokale oppsetning som gjør at Heimevernet møter først.

45 000 HV-soldater er til stede i lokalsamfunnet hver dag og omvandles fra sivile borgere til HV-soldater når samfunnet krever det. Forsvaret gir soldatene materiell og trening slik at de kan løse oppdraget så raskt og godt som mulig. Objektsikring av vitale objekter med tilhørende overvåkning og kontroll rundt objektene er militære oppdrag som hovedtyngden av HV-soldatene trener på. Denne kapasiteten er grunnleggende i statssikkerheten og vil alltid være en relevant og etterspurt kapasitet. Dette gjør vi både på land og på sjøen i strandsonen. Sistnevnte ved hjelp av Sjøheimevernet.

Alle framtidige scenario krever et godt samarbeid mellom sivile myndigheter og Forsvaret. Politiet kan ikke håndtere alle kriser alene og må derfor være i stand til å be om og ta imot støtte fra Forsvaret i henhold til bistandsinstruksen. Kommunene og fylkesmenn har også viktige roller med hensyn til å håndtere kriser. Det er Heimevernet som ivaretar den militære samfunnskontakten med kommuner, fylkesmenn og politiet. Arbeidet gjøres av 241 områdesjefer og 11 distriktssjefer.

HVs militære organisasjon, materiell, trening og ledelse, samt lokalkjennskap og lokale oppsetninger gjør at vår kapasitet også raskt kan nyttes i å støtte det sivile samfunnet ved kriser. Heimevernet støttet politiet i forbindelse med brannen i Lærdal i år og i forbindelse med de tragiske hendelsene i hovedstaden 22. juli 2011.

Heimevernet legger også til rette for allierte og forsvarsgrenenes operasjoner gjennom sikring av flyplasser, veisystemer, broer, kaianlegg og annen vital infrastruktur. Denne sikringen muliggjør raskt og sikkert mottak, transport og bruk av styrker fra det norske forsvaret eller NATO.

HV-soldatene har to treningsnivåer. Etter et nullpunkt i 2009 trener nå 62 % av våre 41 500 områdesoldater 4 dager årlig (2014), mens alle innsatssoldatene trener 15-20 dager årlig. Dette gjør at vi har en kombinasjon av godt treningsnivå, meget god reaksjonsevne og lang utholdenhet.

Heimevernet er først på plass rundt vitale objekter/infrastruktur i en trusselsituasjon og har i oppdrag å være en landsdekkende beskytter av mennesker/samfunnet. Dette er et meget risikobetont sikringsoppdrag som skal løses til alle årstider, i all slags vær, natt som dag og mot det som i et kort tidsperspektiv kan oppfattes som en usannsynlig trussel.
Det er derfor min moralske plikt å gi våre vernepliktige soldater optimal trening og utrustning.


Om forfatteren:
Tor Rune Raabye startet sin militære karriere i infanteriet i 1978, og ble uteksaminert fra Krigsskolen i 1984. Han har deretter innehatt ledende stillinger på alle nivåer i Hæren, og har også høyere militær utdanning fra både inn- og utland. I 2007 ble han utnevnt til brigader og har etter den tid vært tilknyttet Forsvarsstaben.

Foto: Vetle Hallås/ FMS

Veteran- og frigjøringsdagen 8. mai, er en god mulighet til å takke veteranene for deres innsats og viktige bidrag til vår sikkerhet. Men, det er også en ypperlig anledning til å sette fokus på hvilken ressurs veteranene er for samfunnet, ikke bare mens de er i tjeneste i Forsvaret. Veteraner er kompetente, ansvarsbevisste og løsningsorienterte medarbeidere som kan fylle viktige plasser i det sivile samfunnet. Det er på høy tid, for norsk arbeidsliv går så det suser. Det stilles strengere krav til effektivitet og kompetanse og det er stor etterspørsel på kvalifisert arbeidskraft. Derfor er det et tankekors at mange veteraner som avslutter et kontraktsforhold med Forsvaret, sliter med å finne relevante jobber i det sivile.

Kompetanseforståelse

Så, hva er egentlig problemet? Noe av utfordringen er gapet mellom arbeidslivets jakt etter dokumenterbar kompetanse og den forsvarsbaserte kompetansen. Arbeidslivet ønsker dokumentasjon med skolesystemets formaliserte krav til klart definerte kurs, studiepoeng og erfaring de er vant til å forholde seg til. På den annen side bygger den forsvarsbaserte kompetansen på en blanding av sivile og militære kurs og masse erfaring fra tjeneste i militære operasjoner som sivile arbeidsgivere ofte ikke forstår og har vanskelig å forholde seg til. Her er det et gap og det kan se ut som om gapet vokser.

For de som har hatt gleden av å jobbe «på begge sider av gjerdet», er det innlysende at veteraner, - og annet militært personell, har mye å tilføye sivile arbeidsgivere. Egenskaper som lederskap og samarbeidsevne er ikke unikt for folk i Forsvaret, men i militære operasjoner blir veteranenes evner og kompetanse satt på prøver man bare unntaksvis finner andre steder. Evnen til å jobbe under press, til å levere toppkvalitet mens man er under press og er redd, til å finne løsninger når tradisjonelle metoder ikke fungerer, er noe av det som skal til for å lykkes og som veteranene besitter i større grad enn de fleste.

I flere land er det gjennomført analyser som viser at kompetanse og erfaring som er opparbeidet i Forsvaret i høy grad er relevant for det sivile arbeidslivet. Problemet er at Forsvarets (og veteranenes) måte å dokumentere opparbeidet kompetanse og erfaring på, ikke blir forstått av arbeidsgiverne.

Dialog og samarbeid

Det er opplagt at løsningen ligger i bedre dialog mellom det sivile arbeidslivet og Forsvaret. Fra Forsvarets side må veteranenes innsats beskrives på en måte det sivile samfunnet forstår, ikke bare slik at man forstår ordene som blir sagt, men slik at man faktisk forstår hva den «grønne» kompetansen innebærer. Det er ikke nok å beskrive at en J-4 er en logistikkansvarlig offiser, det må skapes forståelse for hva dette betyr for en militær avdeling i en operasjon. Det er ikke nok å si at S-3 er operasjonsansvarlig, det må skapes forståelse for hva dette innebærer, i høyt operasjonstempo og under press. Og så videre!

Og, fordi det ikke er slik at en veteran automatisk er verdensmester i alt, må man være åpen om hvor det kan være nyttig med kompetansepåfyll for å øke effektiviteten i en sivil jobb.

Jeg tror det viktig at dette ikke bare dreier seg om å få «sivilistene til endelig å forstå», men også at veteranene i større grad øker sin bevissthet om hvordan deres kompetanse og erfaring kan brukes i et arbeidsmarked de selv ikke har «under huden».

Dessverre tror jeg ikke at dette vil komme av seg selv, selv etter positive og oppmuntrende festtaler. Det må gjøres et stykke arbeid og noen må ta ansvar. Spesielt tror jeg det blir viktig at noen profilerte ledere i Forsvaret og særlig i næringslivet tar et ansvar og fronter saken som «ambassadører». Gjennom skolering av ressurspersoner i bemanningsselskaper, HR-personell i bedrifter og forsvarsfolk, fokuserte pilotprosjekter, kan man skape begynnelsen på noe som kan vokse seg stort, til beste for alle.

De som sliter

Noen vil hevde at jeg har skissert et idealisert bilde av ressurssterke mennesker og at jeg glemmer de som sliter og trenger hjelp. Og, jeg tror det er hevet over tvil at noen trenger mer bistand enn andre, men jeg nekter å tro at ikke disse også har viktig kompetanse og ressurser som følge av tjenesten. Jeg tror at man i det lange løp kommer lenger med tilrettelegging enn med medynk.

Totalforsvaret og det frivillige Norge

Det er selvsagt ikke bare bedriftene i arbeidslivet som vil profittere på å se og anvende den verdifulle kompetansen, ferdighetene og holdningene som veteranene bringer med seg. Også i totalforsvarssammenheng og beredskapsarbeid er det nettopp slike egenskaper som behøves. De frivillige organisasjonene er viktige i denne sammenhengen. Soldater er mennesker som er trent i å løse krevende og ofte uforutsigbare oppdrag sammen i team. Dette gir mening og mestring. Det er faktisk slik at noe av det mange veteraner savner, nettopp er å mestre gjennom å løse oppgaver. Derfor er dette noe både organisasjonene og veteranene vil tjene på, og et svært viktig bidrag i veteranarbeidet. Snakk om vinn – vinn!

Økt forståelse hos Forsvaret

Også Forsvaret vil tjene på en bedre gjensidig forståelse. For det første er det utenkelig at Forsvaret vil kunne dyrke frem all spisskompetanse gjennom sin egen organisasjon, og det er vanskelig å se at økonomien i Forsvaret er stor nok til at man kan basere seg på at all den kompetansen Forsvaret må kunne trekke på, skal være fast ansatt. Noe av denne kompetansen må tilføres fra samfunnet «utenfor», og når man «leverer personellet tilbake med takk for lånet», skal de komme tilbake til sine sivile arbeidsgivere med mer kompetanse og kunne gjøre en enda bedre innsats for bedriften.

Den store fordelen

Den store fordelen med et slikt system, er at det vil øke forutsigbarheten for alle parter. Dette gjør at det blir lettere å planlegge både for bedriftene, for personellet, - og for Forsvaret. Derfor vil det også bidra til økt rekruttering av personell til Forsvaret. Dersom soldaten har en forutsigbarhet og at det er god sjanse for å få en relevant jobb etter endt kontrakt, øker sannsynligheten til at hun eller han vil stå kontrakten ut. Man behøver med andre ord ikke hoppe av fordi det seiler en mulig jobb forbi – det vil faktisk komme flere.

Den viktigste ressursen i et moderne samfunn er menneskene som bor og arbeider der. Vi har simpelthen ikke råd til ikke å utnytte samfunnets sosiale kapital på den mest effektive måten. Vi må våge å tenke utenfor boksen, slippe opp gamle myter og eventuelle fordommer. Vi må se mer på muligheter og mindre på problemer.

Mulighetene er der. Grip dagen. God veterandag!

Om forfatteren:
Kontréadmiral Berggrav begynte som generalsekretær i Norske Reserveoffisers Forbund 1. januar 2012. Han kom da fra stillingen som norsk militær representant i SHAPE, Belgia, hvor han har virket de siste årene i ulike topplederstillinger innen NATO.
Jørgen Berggrav er utdannet i Forsvaret, med Sjøkrigsskolen (operativ linje), Sjøforsvarets Stabsskole, Die Führungsakademie der Bundeswehr (det tyske forsvarets høyeste utdannelse) og Forsvarets høgskole. Han har arbeidet i ulike lederstillinger i Forsvaret, samt vært i Forsvarsdepartementet som ekspedisjonssjef. I årene 2001-2004 var han overadjutant for HM Kong Harald, deretter fulgte to år som sjef for Landsdelskommando Nord-Norge og to år i Forsvarsdepartementet før stillingene i Belgia. 

Det er mye vi i dag i Norge har tatt for gitt, fordi vi er vant til at ting fungerer som det skal. Vi har rent vann i springen, god energiforsyning og høy mattrygghet. Det er ikke nødvendigvis gitt at vi klarer å opprettholde dette i fremtiden. Hva gjør vi når klimaendringene slår til og gir store naturødeleggelser, når vannet blir forurenset og strømmen forsvinner over flere dager?

Det er behov for en mer helhetlig samhandling enn det vi har i dag, når vi diskuterer totalberedskapen i samfunnet. Vi har i dag organisert oss med utgangspunkt i hva som er kostnadseffektivt i hver enkelt virksomhet. Gir det et godt utgangspunkt for å se truslene som kommer innenfra og utenfra? Har vi godt nok grunnlag for å få til god samhandling mellom de ulike etatene og tjenestene for å løse oppgavene når krisen slår til?

NTL ser ofte at kostnadseffektivt for hver enkelt sektor går på bekostning av helhetstenkning, når det gjøres fremtidige prioriteringer for organisering av virksomheter. Vi ser det f. eks i politiet der hver avdeling blir målt enkeltvis om ut i fra sin virksomhetsplan og økonomi. De måles heller ikke på samhandling, i tilfeller der flere politidistrikt har koordinerte oppgaver.

NTL har levert høringssvar til NOU 2013 - med los på sjøsikkerhet, der målet for utvalget har vært å styrke sjøsikkerheten. Utvalget foreslår å samlokalisere Kystverkets fem sjøtrafikksentraler. Vi mener at dette vil gi betydelig økt risiko for svikt på linjenettet da dette må gå over lengre distanser. De fem sjøtrafikksentralene har hatt nært samarbeid med Politiet, Forsvaret, Kystvakten, redningsskøyter, Telenors radiotjeneste m fl. Forsvarets spesialstyrker trener ofte i Oslofjorden og personell herfra er da til stede i sentralen for koordinering og gjennomføring. Dette gjelder også tollvesenet og politi ved aksjoner. Med kun en sentral sjøtrafikksentral vil vi miste nærhet og avgjørende lokalkunnskap. God beredskap er avhengig av god lokal kunnskap, og vi mener at det ikke ivaretas godt nok ved at det samlokaliseres i en sentral.

Så har vi deltatt i diskusjonen om framtidens politi og gitt høringssvar til Politianalysen. Her har debatten om organisering og antall regioner overskygget den viktige diskusjonen om hvilke rolle politiet skal ha. NTL er bekymret for at nærpolitiet skal forsvinne og politiets viktige forebyggende oppgaver ikke blir ivaretatt dersom alt skal handle om beredskap for store terroraksjoner. Som Lippestad formulerer så godt i sitt første innlegg her på Forsvarlinjer ; Det er bedre å forebygge terrorhandlinger enn å vinne noen minutter på responstid.

Mange ulike virksomheter har en viktig rolle i den første forsvarslinje, og NTL organiserer arbeidstagere i flere av dem. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Mattilsynet, Kystverket, Luftfarten, Sivilforsvaret , og også forsvaret og politi er organisert i NTL. Høyere utdanningsinstitusjoner som Forsvarets høgskole, Politihøgskolen og forskningsinstitutt, Norges Brannskole og Nasjonalt utdanningssenter for Samfunnssikkerhet og beredskap utdanner de som i nær fremtid skal delta i samfunnets samlede styrke. I sivilsamfunnet har vi også mange medlemmer i organisasjoner som bidrar.

Alle disse bør delta i diskusjonen om samfunnssikkerhet og beredskap fremover, og benytte muligheten til å gjøre det nettopp her på Forsvarslinjer.
NTL er redd for at silotenkning mellom de ulike etatene og tjenestene fører til manglende samhandling og koordinering og derved manglende kapasitet til å takle utfordringer. I en slik modell vil behovet for å plassere ansvar større enn å ta det.

Derfor trenger vi innspill fra flere etater og virksomheter slik at vi får med det totale bildet av trusler og farer i samfunnet. Vi vil følge med i diskusjonen fremover og håper å se aktiv deltakelse fra våre medlemmer og tillitsvalgte!


Om forfatteren:
John Leirvaag ble valgt til leder i Norsk Tjenestemannslag i 2010, etter å ha vært nestleder siden 2006. Han har sin yrkesmessige bakgrunn fra Studentsamskipnaden i Oslo, der han hadde en rekke verv innen NTL før han ble valgt til leder for landsforeningen NTL Studentsamskipnaden.

Lars Sølvberg beskriver i sitt innlegg dagens norske trygghetssituasjon som at «Vi føler oss ganske trygge […] vi trenger ikke mure oss inne, vi trenger simpelthen i sin alminnelighet ikke å tenke på utrygghet og trusler mot familien». For så å påpeke at slik er det ikke sikkert det blir værende. Vi må være forberedt på nye trusler, en Trussel X vi i dag ikke overskuer.

Den prisbelønte amerikanske journalisten Thomas Friedman skriver i den utmerkede boka «The World is Flat» at «I dag, når enkeltpersoner lett kan få tilgang til alle verktøyene i samarbeid, og ’superempower’ seg selv, eller sine små celler, trenger ikke enkeltpersoner å styre et land for å true et stort antall mennesker». Truslene kan altså komme også fra små aktører.

Kanskje ser vi allerede konturene av Trussel X? I cyber-domenet – med også små, men slagkraftige aktører? Å identifisere trusselområdet er langt lettere enn å finne dem som kan true oss. Mottrekkene må skje på samme slagfelt: I cyberspace.

Anders Anundsen fremholder i sitt innlegg at murene mellom aktører med beredskapsansvar må bygges ned, og at «vi må se helheten i beredskapen». Det er en kjepphest for justis- og beredskapsministeren. Så får han også salen og ri den – raskt!

Vi fikk ny Sikkerhetslov for vel et år siden. I sikkerhetsvurderingen til NSM fremgår det at det å fastsette hva som er skjermingsverdige virksomheter og tjenester går svært sakte. Flere aktuelle institusjoner søker til og med om utsettelse for denne samfunnsviktige jobben. Konkret betyr dette at de ikke er i stand til, eller villige til, å prioritere det som er livsviktig å beskytte i våre daglige liv. Dette er skremmende. Kan det minne om utenriksminister Koht som om ettermiddagen den 8. april 1940, rolig og fredelig – tross alle urovekkende meldinger – tok tannbørsten og dro med fergen til Nesodden? Anundsen: Det holder ikke å ta minnepinnen og rusle bort til Statministerens kontor!

Norge mangler et enhetlig nasjonalt operativt beslutningssystem. Vår demokratiske og flate struktur i statsapparatet gir ikke den nødvendige kraft for å sikre oss i Cyberspace. En statssekretær i SMK, med et høyst utydelig – og ukonstitusjonelt – ansvar for koordinering, er for svakt i forhold til utfordringene. Vi må etter mønster fra USA og en del andre land få oss et «Department of Homeland Security» – en instans som har ansvar, myndighet og makt, og som kan gi rammer, struktur og styrer beslutningsprosesser.

Utsettelse i forhold til den nye sikkerhetsloven er ikke akseptabelt. Når Høyre har Forsvarsministeren og Fremskrittspartiet Beredskapsministeren blir det ikke lettere. Begge partier skal ha et sikkerhetsdomene, personene er dyktige. Men i en vurdering av «the tipping point» mellom departementene – ut fra politiske hensyn – kan en operativ samordning bli vanskelig. Kåre Willochs Sårbarhetsutvalg presiserte dette problemet for mer enn ti år siden. Det gjelder fortsatt.

I TV-debatten på Litteraturhuset om problemstillingen ønsket ikke Politiet å være representert. Her gjelder åpenbart fortsatt «hva som er ditt, og hva som er mitt!» Gammeldags reviertenkning duger ikke overfor cyber-trusler! Bygge ned murene, politistatsråd Anundsen?

Cyberspace og cyberwar – og cybercrime. Flere begrep, liten forståelse. Vi har kriminelle, og vi har såkalte cyberkrigere som utgjør en helt annen form for trussel. På et grunnleggende nivå er cyberwar og cybercrime ofte helt identiske – teknisk sett. Ulikheten dreier seg om mål og midler. Det forbauser meg at ledere i offentlige eller private virksomheter, også politiske frontfigurer – og mange andre som har ansvaret for sikkerheten i vårt daglige liv i – er dårlig oppdatert på dette kritiske sikkerhetsfeltet.

Mulige hendelser innenfor cyberspace vet sentrale premissleverandører og beslutningstakere ofte ikke hva er – og langt mindre hva de kan føre til. Det finnes heldigvis unntak. Men de fleste lever bak stakittgjerdet til Lars Sølvberg. Med viten og vilje? Eller rett og slett av uvitenhet? Og med uansvarlighet?

Ved å rive ned beredskapsmurene til Anundsen kan vi kanskje fortsatt leve trygt bak stakittene til Sølvberg. Men da trenger vi mer enn ord. Ikke minst fra ansvarlig statsråd.

Om forfatteren
Knut Normann Egeland har i flere år arbeidet med etterretning og sikkerhet i Berlin sammen med amerikanske spesialtjenester mot DDR. Han er MSc fra Air University med vekt på kommunikasjon og E&S tjenester, har også deltatt med «Force Protection» for FN-org. Egeland er major (R) i Luftforsvaret, bransje Luftvern. Er i dag Security Officer for virksomheter definert skjermingsverdige etter Sikkerhetsloven. Egeland har et løpende samarbeid innenfor Nato - særlig USA - når det gjelder trusler mot Nato og norsk nasjonal samfunnssikkerhet. Han er en kjent foreleser og skribent på fagområdet.
Dette innlegget er skrevet spesielt for Forsvarslinjer.

Foto: Corinne Alice Nordstaa Skau

I likhet med Norges Offisersforbund (NOF) og NTL Forsvaret vil LO også sette trygghet på dagsorden. Jeg vil gi honnør til våre medlemmer i NOF og NTL for at de har satt i gang denne debatten. Det var også de som inspirerte oss til å sette dette som hovedtema på vår nordområdekonferanse, som finner sted 2. – 3. september. 

LOs medlemmer bidrar på mange områder for å skape trygghet, og mange er en del av det vi kan kalle totalberedskap. Det er dette jeg vil forsøke å belyse i mitt innlegg her.

Trygghet i hverdagen og trygghet for at samfunnet har en beredskap for terror, krig, kriser og klimakatastrofer er en nødvendighet. Undersøkelser viser at 6 av 10 nordmenn stort sett føler seg trygge, selv om verden rundet oss opplever både om terror, krig og naturkatastrofer. Samtidig går nok de fleste av oss rundt med en liten frykt for at vi skal oppleve et terroranslag.

Folket stoler på at forsvaret og politiet skal kunne håndterer slike hendelser. De stoler på at PST og Forsvarets etterretningstjeneste har god oversikt over de trusler som eventuelt kan ramme Norge både innenfra og utenfra. I utgangspunktet tenker jeg at dette er positivt, at folk har tiltro til at samfunnets ”beskyttere” fungerer. De stoler på at samfunnet er beredt til å møte alle typer risiko, trusler og kriser.

Likeverd og likebehandling

Folk flest har også en rolle å spille, i første omgang for å bidra til å forebygge terror. Jeg er enig med Geir Lippestad når han i sitt innlegg understreker viktigheten av likeverd og likebehandling, uavhengig av etnisitet og religion. I LO jobber vi for likeverd og likebehandling hele tiden – vår kamp mot sosial dumping er et slikt tiltak. Folk som ikke blir likebehandlet blir forbanna, med rette. Dette kan igjen skape sosial uro og kriminalitet. Dette er også beredskap – beredskap mot uro.

Samarbeidsutfordringer

Til tross for at folk stort sett føler seg trygge og mener at det meste vil fungere, ser vi noen utfordringer. Samarbeidet mellom forsvaret og politiet er ikke godt nok i dag, det må styrkes, slik flere har tatt til orde for i de andre innleggene. Når det blir varslet kriser, skal det være kort vei fra politi til forsvar, slik at de kan jobbe sammen.

Historisk har LO vært skeptisk til et slikt samarbeid. Årsaken til det finner vi mange år tilbake i vår historie, da forsvaret ble satt inn mot streikende arbeidere. Vi tenker at når en får et bedre samarbeid mellom politi og forsvar, må det legges retningslinjer for hvordan dette samarbeidet skal fungere og hvilke aksjoner de skal samarbeide om.

Men det er bare å nevne sambruk av helikoptre når en krise oppstår, kan det legges til rette for felles trening slik at de kjenner hverandre bedre? I innlegget fra Hadia Tadjik og Anniken Huitfeldt er det foreslått flere tiltak som kan bedre samhandling mellom politi og forsvaret, tiltak som LO støtter fullt ut.

Anskaffelser av utstyr og materiell

Av og til kan vi rive oss i håret over hvor lang tid enkelte ting tar. Det er år siden Stortinget diskuterte behovet for nye redningshelikoptre, og ennå har vi ikke fått dem. Regjeringen har nå endelig satt dem i bestilling, men prosessen har tatt altfor lang tid. Vi i LO mener det er viktig med gode rutiner når det gjelder offentlige anskaffelser, men her ser vi et eksempel på en prosess som ikke har vært bra. Dette har også å gjøre med beredskap – at vi har det materiellet vi trenger, enten det er forsvaret eller politiet, som fremdeles mangler sine helikoptre.

Heimevernet

Jeg har vært svært opptatt av Heimevernet, og var bekymret da dette ble bygget ned. Heimevernet har en nærhet til folket som ikke forsvaret i samme grad har. Vi må bygge opp Heimevernet igjen, muligens ikke til 90 000, og vi må se på Heimevernet med nye øyne. Vi i LO registrerer med interesse at debatten om HV 016 har tatt seg opp igjen. Den debatten deltar vi gjerne i. LO har alltid hatt et nært forhold til Heimevernet og deltar aktivt i Heimevernsrådet.

Infrastruktur i offentlig eie

Staten, fylkeskommunen og kommunene har et ansvar for å skaffe oss vann, strøm, kommunikasjon og i noen sammenheng mat, samt helsetjenester. Dette er også en del av totalberedskapen. Strømnettet kan være et terrormål, det samme gjelder vannforsyning. Dette inngår i dagens beredskap. Helsetjenestene må fungere og kunne takle større kriser. I kommunene er det ansatte som har ansvaret for å ivareta sikkerheten, de er viktige samarbeidspartnere når vi diskuterer totalberedskap.

I Norge har alle de sentrale funksjonene vært i offentlig eie, og i statlig, fylkeskommunal eller kommunal drift. Eller også driftet av selskaper heleid av det offentlige. Av og til dukker det opp diskusjoner om ikke staten eller kommunene bør selge seg ut og overlate til private å drifte.
LO har alltid vært imot dette og vi advarer sterkt imot slike tanker. Infrastrukturen er en viktig del av vår totalberedskap. Vi må kunne være sikre på at strøm, vann, telenettet og helsevesenet fungerer også i krise. Og at NRK holder i hevd sitt samfunnsoppdrag under slike forhold, slik at folk får beskjeder i tide.

Sivilforsvaret

Sivilforsvaret er en forsterkningsressurs for nød- og beredskapsetaten, og har fått liten oppmerksomhet i denne debatten så langt. Det er underlagt Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) og er trent i å bistå under brann, akutt forurensning, svikt i vannforsyning og naturkatastrofer. I dag består sivilforsvaret av 8000 beredskapspliktige og er en viktig ressurs i forbindelse med totalberedskapen. De er også trent i førstehjelp og vil være en god forbindelse til helsevesenet.

Matproduksjon en del av totalberedskapen.

Staten har et ansvar for at Norge hele tiden har et kornlager som kan benyttes i krisesituasjoner. Men for å ha et kornlager må vi opprettholde et landbruk som ikke bare dyrker korn, men som holder matjorda i hevd slik at den lar seg dyrke.

Å opprettholde matproduksjon også med tanke på en eventuell krise er også samfunnets ansvar. Vi må ikke bygge ned matjord slik at den ikke kan dyrkes opp igjen, vi må opprettholde matproduksjon i Norge slik at vi til en viss grad kan klare oss selv. Norges Bondelag og vårt forbund Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN) er opptatt av disse sidene ved beredskapen. Det er viktig å lytte til dem. Landbruksmyndighetene har også en viktig rolle.


Om forfatteren:
Gerd Kristiansen er bosatt i Harstad og ble valgt til leder i LO mai 2013..
Gerd er hjelpepleier av utdanning og har arbeidet ved Universitetssykehuset i Nord-Norge i Tromsø. Hun gikk imidlertid raskt inn i tillitsverv i NHS og var blant annet hovedtillitsvalgt i Troms fylkeskommune i ti år. Hun hadde også en rekke andre verv i NHS og Fagforbundet.
Gerd Kristiansen har ledet Landsrådet for Heimevernet i flere år

Terrorberedskap til støtte for Politiet er bare en liten del av Forsvarets virksomhet. I arbeidet med å forebygge og møte hele spekteret av sikkerhetsutfordringer Norge vil kunne stå overfor, er det behov for å se bruken av Forsvaret i sammenheng med de andre virkemidlene staten råder over.
Men om vi har et for sterkt fokus på Forsvarets rolle i terrorberedskap til støtte for Politiet er det fort gjort å glemme Forsvarets eget behov for beredskap. Forsvarets evne til å bistå Politiet er nært forbundet med dets evne til å løse primæroppgaven. Forfaller den ene, forfaller begge.

Innledningene til debatt på Norges Offisersforbunds debattsider Forsvarslinjer har så langt handlet om samfunnssikkerhet med fokus på samvirke mellom forsvar og politi i terrorberedskapssammenheng. Stikkord: nye trusler krever nye forsvarslinjer.

Terrorberedskap til støtte for Politiet er bare en liten del av Forsvarets virksomhet. Forsvaret har ikke noe primæransvar for samfunnssikkerhet eller sivil beredskap. Forsvarets hovedoppgave, og grunnen til at det er til, er å hevde Norges suverenitet og suverene rettigheter og forsvare landet mot ytre angrep. Det er disse oppgavene Forsvarets struktur er dimensjonert for å løse.

I arbeidet med å forebygge og møte hele spekteret av sikkerhetsutfordringer Norge vil kunne stå overfor, er det behov for å se bruken av Forsvaret i sammenheng med de andre virkemidlene staten råder over. Men om vi har et for sterkt fokus på Forsvarets rolle i terrorberedskap til støtte for Politiet er det fort gjort å glemme Forsvarets eget behov for beredskap. Forsvarets evne til å bistå Politiet er nært forbundet med dets evne til å løse primæroppgaven. Forfaller den ene, forfaller begge.

Den militære forsvarsberedskapen er en gradert beredskap. Til daglig er den ivaretatt av stående innsatsstyrker med kort reaksjonstid. Dette er profesjonelle land- sjø- og luftstridskrefter, spesialstyrker, cyberforsvarsenheter, etterretnings- og overvåkingsenheter som vil kunne settes inn på meget kort varsel. Fordi militære trusler i vår tid kan materialisere seg på kortere tid enn det ville ta å overføre tilstrekkelige styrker fra en landsdel til en annen, har Forsvaret stående styrker til stede både i Sør- og Nord Norge. I Nord Norge dekkes riktig nok foreløpig Hærens bidrag til den stående beredskapen av to vernepliktsbaserte infanteribataljoner, men panserbataljonen er under oppbygging til å bli en stående bataljon, slik Telemark bataljon er det i Sør Norge.

At beredskapen er gradert, innebærer at de stående enhetene over tid skal kunne bygges ut ved innkalling av innkalling av reservepersonell. Ved behov kan de norske styrkene raskt underlegges NATO-kommando og operere side om side med forsterkninger fra andre NATO-land.

Et nøkkelbegrep i den militære beredskapen er tilstedeværelse. Forsvarets daglige tilstedeværelse i utsatte deler av landet, i norsk sjø- og luftområde og i sjø- og luftområdene utenfor norskekysten, er en nødvendig forutsetning for effektiv suverenitetsutøvelse, myndighetsutøvelse og krisehåndtering. Tilstedeværelsen bidrar til å øke Forsvarets kunnskaper om og ferdigheter i å operere. Den representerer et utkikkspunkt for norske myndigheter og bidrar til å styrke Forsvarets vurderingsevne og handlingskompetanse på utviklingen og begivenhetene i norske nærområder. Dermed styrkes også grunnlaget for at myndighetene kan reagere på en situasjon under utvikling før den har blitt til et sikkerhetspolitisk problem av militære dimensjoner. Og dersom myndighetene ønsker å reagere, bidrar militær tilstedeværelse til at reaksjonen kan skje hurtigere, og uten unødig eskalering, enn om de hadde måttet komme inn i området annetstedsfra. Det blir enklere å ta i bruk militære virkemidler tidligere i en krise under utvikling. Tilstedeværelse bidrar slik sett til å øke norske myndigheters handlingsrom i en krisesituasjon. Særlig betydningsfull er Sjø- og Luftforsvarets tilstedeværelse i og over havområdene utenfor Nord-Norge, fordi det er vurdert at denne landsdelen er militært mer sikkerhetsmessig utsatt enn resten av landet.

En nødvendig forutsetning for at militær tilstedeværelse skal virke forebyggende og utgjøre en reell beredskap, er at enhetene og avdelingene som er til stede har troverdig stridsevne og utholdenhet. Det krever blant annet omfattende trening og hyppige øvelser med tilsvarende stort forbruk av ammunisjon, reservedeler og drivstoff. Produksjon og drift av moderne militære kapasiteter er dyrt! De høye kostnadene er for øvrig et argument i seg selv for hvorfor det ikke nødvendig vis er noen god ide i for stor grad å basere seg på at Forsvaret skal støtte Politiet i terrorberedskap og andre krevende oppgaver. Det vil være billigere og mer effektivt å tilføre Politiet de ressursene det trenger for i all hovedsak å løse slike oppgaver på egen hånd. Forsvaret bør ideelt sett bare settes inn i situasjoner som er så krevende og omfattende at de nærmer seg en sikkerhetspolitisk krise.

Beredskapen for de av Forsvarets enheter og avdelinger som er oppsatt og fullt bemannet er gjennomgående god, og enhetene og avdelingene holder høy kvalitet. Forsvarets utfordring består i at volumet er blitt så lite at det i en krise- eller krigssituasjon av noen varighet vil ha lav utholdenhet. Det er også en utfordring at mange av de stående avdelingene og enhetene er så underbemannet at stridsevnen vil være forbrukt i løpet av relativt kort tid. I tillegg kommer at bare en del av fartøyene, flyene og hærmateriellet det er investert store summer i er bemannet og inngår i stridsklare enheter og avdelinger. Forsvarsberedskapen er derfor betydelig større på papiret enn i virkeligheten.

Svaret på denne utfordringen skal være den graderte beredskap, evnen til å bygge opp forsvarskapasiteten gradvis over tid ved å tilføre militært utdannede reservestyrker. Problemet er at dette reservepersonellet stort sett ikke eksisterer. Mens regjeringen i sine offisielle trusselvurderinger opererer med varslingstider på dager eller uker, vil det ta år å rekruttere, utdanne og trene personellet som trengs for å bemanne alt materiellet som i dag er ubemannet, og innarbeide det i operative enheter og avdelinger slik at det kan omsettes i stridsevne. Det er med andre ord ingen sammenheng mellom varslingstidene Forsvaret skal forholde seg til og tiden det vil ta for å regenerere Forsvaret.

Stortinget har vedtatt en forsvarsstruktur det ikke er politisk vilje og evne til å finansiere en forsvarlig drift av. Det innebærer at milliarder av investeringskroner kan være brukt til ingen nytte. To oppgaver må løses. Forsvarets samlede reaksjonsevne må bringes i overenstemmelse med varslingstiden som Forsvaret skal forholde seg til, og Forsvarsstrukturen må bringes i samsvar med Forsvarets driftsbudsjett. Om dette innebærer at den samlede reaksjonsevnen må ned eller varslingstiden opp, eller om forsvarsbudsjettet må opp eller forsvarsstrukturen ned, er et politisk spørsmål jeg ikke skal ha noen mening om i denne omgang.