Forsvarslinjer er en arena for offentlig ordskifte: Om totalberedskap og trygghet – og om Forsvarets framtid. Hovedspørsmålet fram til våren 2016 er hvilket militært forsvar Norge trenger – og Forsvarets rolle i samfunnet. 
 
 

Økt beredskap! Hvilken retning?

Sommerens terroralarm var knapt et sjokk. Vi må være forberedt på nye aksjoner også i Norge. Skremmende var den likevel. Det er også jihadistenes brutale frammarsj i Syria og Irak. Krigen i Ukraina er urovekkende. Spenningen mellom Russland og Vesten berører oss både som nabo av Russland og medlem av NATO. Og stadig meldes om nye cyberangrep mot norske virksomheter.


Egil Andrè Aas - forbundsleder i Norges Offisersforbund (tekst)

De seneste ukers hendelser alene viser mer enn godt nok at vi trenger å skjerpe bevisstheten om egen sikkerhet, beredskapen for vår felles trygghet. Trusselbildet mer sammensatt enn før, og det endrer seg raskt. Vi trenger nye systemer, nye svar – nye forsvarslinjer.

Utviklingen viser til fulle betydningen av sentrale spørsmål dialogprosjektet Forsvarslinjer har reist: Hvor trygge kan vi føle oss? Hvor trusselbevisste er vi? Hvor god er egentlig vår totale beredskap? Hva må vi utvikle for å bli trygge?

Vi trenger nye tanker, nye ideer – politiske visjoner og faglige løsninger. Skogen er full av sopp. Den politiske kurven synes tomme for nyskapende trygghetstanker. I sjøen er det flust av krabbe. De faglige teinene er ikke fulle av grensesprengende sikkerhetsløsninger. Men det er vel først nå det norske samfunnet våkner til dåd og debatt etter en varm ferie – som har skapt et kaldere klima mellom Øst og Vest. Og ennå har ikke sentrale politikere bemannet posisjonene på Løvebakken! Hvilke skyts kan vi vente – om noen?

Lippestads innertier
Dialogen Forsvarslinjer ble startet av et åpningsinnlegg fra advokat Geir Lippestad. Det var en innertier. Lippestad tar utvetydig til orde for bedre samordning mellom forsvar og politi – for større effekt fra våre mest sentrale tryggingsinstrumenter. Samtidig framholder han at et vern av demokratiet – gjennom et forsvar av våre verdier– er helt avgjørende for å skape et trygt samfunn. Det er våre grunnleggende verdier ekstremistene vil til livs, de som slår til mot uskyldig ungdom på Utøya og uskyldige familier i Irak.

Mye – kanskje for mye – av diskusjonen om samfunnets sikkerhet og befolkningens trygghet er knyttet til terrorfaren. Den er, naturlig nok, blitt preget av 22. juli. Og nå har terrordiskusjonen fått ny næring med sommerens alarm og den åpenbart reelle faren for jihadist-aksjoner også i Norge.

Styrket bevissthet?
Beredskapsdiskusjonen etter 22. juli og Gjørvkommisjonen er på ingen måte noen avsporing. Den har særlig pekt på et åpenbart behov for bedre samordning av Forsvarets og Politiets ressurser, og for å styrke særlig Politiets utrykningsevne. Gammel og ny regjering har iverksatt verdifulle tiltak, ikke minst bedre samordning mellom PST og E-tjenesten. Det nasjonale beredskapssenteret er fortsatt på utredningsstadiet; politireformen i støpeskjeen.

Vi er absolutt blitt mer opptatt av sikkerhet og trygghet; som samfunn har vi tatt flere viktige grep. Men har vi egentlig tatt inn over oss de sammensatte truslene vi står overfor, og hvilken samordning av samfunnets ressurser disse krever? Har ikke diskusjonen blitt for enkel, for fragmentert? Hvor er det store bildet – hvor overvåking og verdidebatt, responstid og utrykning, bistandsinstruks og beredskapssenter, politireform og forsvarsbehov, kommunereform og folkehelselov ses under ett, som en genuin helhet? Hvor alle trygghetselementer og aktører tegnes inn?

Trolig har vi skjerpet bevisstheten når det gjelder enkelte trusler, særlig terror. Og vi har fått en påminning om at også gammeldags militærmakt er en fortsatt aktuell problemstilling – og det sentrale spørsmålet på NATO-toppmøtet i Wales.

Ødeleggelsene på Regjeringskvartalet etter terrorangrepet i Oslo 22. juli 2011
Foto: Torgeir Haugaard

Skjerpet beredskap?
Sikkerhetsspørsmålets kjerne må hele tiden være en bevissthet om hva det er vi vil forsvare. Dernest hvem vi må ha en beredskap for å forsvare oss mot – og hvilke midler vil da trenger.

Sommerens terroralarm viser at vi har bra beredskap mot den type trusler – og at både Politiet og Forsvaret raskt kan mobiliseres. Vårens storbranner viste god beredskap i forhold til naturkatastrofer – og at Forsvaret kan bistå bl.a. med luftovervåking.

Norge er for lite til at vi kan bygge opp en beredskap mot alle eventualiteter – og for stort til at vi kan sikre like god dekning, på alle områder, over hele landet. Vi må velge, det må prioriteres. Men ved å tenke for snevert – for sektorspesifikt og revirhegnende – velger vi fort bort, bevisst eller ubevisst, de kanskje beste løsningen. Både operativt og samfunnsøkonomisk.

Willochs sikkerhetsarv
Som følge av 22. juli har vi fått en diskusjon om beredskap. I forhold til terror er den blitt bedre. Samlet sett er det vanskelig å se at vi har en bedre beredskap mot det sammensatte trusselbilde vi står overfor, nå og i framtida. Vi har ingen samordnet totalberedskap.

Og enda verre: Vi ser knapt diskusjonen reist. Politikere bestiller utredninger og interessegrupper gyver løs på den ene reformen etter den andre. Tilsynelatende uten en strategi, uten koordinering.

Det er så vi savner Kåre Willoch. Ikke så mye som statsminister fra Høyre som en klok leder av Sårbarhetsutvalget som i 2000 la fram vurderinger og anbefalinger som fikk rent for lite gjennomslag. Utvalget omhandlet ’Utfordringer for sikkerhets- og beredskapsarbeidet i samfunnet’. For mye har skjedd til at innstillingen uten videre kan legges til grunn, og vi ønsker en enda bredere tilnærming til samfunnets trygghet enn hva som var innrettingen til Willochs utvalg.

Men fra Willoch fikk vi i 2000 en gjennomgående drøfting av vår sikkerhet. Slik vi i 2012 fikk en langt mer spesifikk gjennomgang fra Gjørv, i 22. juli-kommisjonens rapport.

Vi trenger nye – overordnede! – utredninger og rapporter som grunnlag for langsiktig, samordnet innsats for samfunnets sikkerhet og borgernes trygghet. Til forsvar av demokrati og hverdag.

Men mest av alt trenger vi visjonære politikere. Noen som tør utfordre vedtatte sannheter og etablerte løsninger; eksisterende skott. Som ser de virkelige behovene – og anviser de geniale løsningene: de nye forsvarslinjene.

Hva vil regjeringspartiene gjøre for å skape et trygt samfunn? Hvor står støttepartiene på Stortinget? Hva vil opposisjonen slå tilbake med for å gjenvinne makten?

Hvordan skal våre nye forsvarslinjer se ut, hvilken styrke trenger vi å bygge – for å føle oss trygge?
Politireformen er på gang, langtidsplanleggingen for Forsvaret starter straks. Hvem ser helheten – hvem skjærer gjennom og slår fast at dette faktisk handler om basisen for vår styrke for sikkerhet, følgelig må vi tenke – og tegne – helhetlig, overordnet?

Hvem har vilje til å peke ut den nye, nødvendige retningen? Regjeringen? Opposisjonen? Hvem tar først fram de store, blanke arkene, og skisserer opp hvilken styrke ci faktisk trenger for å skape et trygt samfunn – med trusler, aktører og virkemidler pent plottet inn? Politikerne? Forskerne? Fagbevegelsen?

Noen må gå foran, noen må kjenne sin besøkelsestid. Det er ennå god plass i tetsjiktet.


Se debatt
 (1 kommentarer)
 
 
Velkommen til debatt. Tenk over hvordan du vil fremstå i det offentlige rom. Vi lar deg være anonym, men husk at å bruke fullt navn gir deg mer troverdighet. Hold deg til saken og vis respekt for de andre i kommentarfeltet. Vi sletter hatske, truende eller sjikanerende innlegg.
 
Si din mening