Kan vi stole på Forsvarssjefen?
Forsvarssjefen har skiftet mening. Vel, admiral Bruun-Hanssen har så vidt vites ikke skiftet mening. Ikke general Sunde heller. Men Forsvarssjefen er en institusjon, ikke en person. Denne institusjonen konkluderte medio 2013 med at Forsvarets evne til å løse sine ni oppdrag var god nok, for så – primo 2014 – å trekke den motsatte slutning. Kuvendingen har fått forbausende lite oppmerksomhet. Situasjonen kan neppe ha endret seg så dramatisk i løpet av et par måneder, vil vi tro. Så derfor: Kan vi stole på Forsvarssjefen? Begge konklusjonene kan jo simpelthen ikke være riktige.
Tidligere direktør ved Forsvarets Forskningsinstitutt, Nils Holme, redegjør på nettstedet forsvarslinjer.no for sin vurdering av situasjonen. Hans konklusjoner samstemmer godt med Forsvarssjefens 2014-utsagn. Likevel formoder vi, med stor respekt for Holmes dype innsikt, at Forsvarssjefen – institusjonen – besitter enda mer kunnskap om tingenes tilstand, enn selv ham. Ergo er det vel slik da, at vi alminnelige borgere – våre folkevalgte inkludert – faktisk ikke kan vite hvordan det objektivt nå står til med Forsvarets evne til å trygge oss.
Nåvel. Forsvarssjefen må per vår forfatning være på linje med sin politiske sjef, statsråden, i sektorenes viktige saker. Av åpenbare årsaker har ministeren behov for en annen statusrapport i 2014 enn i 2013. Forsvarssjefens konklusjon er derfor naturlig nok en politisk betinget tolkning av de faglige fakta. Forsvarssjefen skal være meningsbærer for det sittende politiske regime, ikke en revisor i egen sektor. Om han ikke er det, blir det som vi vet, sørget for vaktskifte på broen.
Så kunne vi jo stoppe der, og bruke anledningen til å jamre oss over denne ordningen som binder Admiralen, om ikke til masta, så til rattet. Han skal seile forsvarsskuta dit rederiet hjemme i Myntgata bestemmer. Forsvarssjefen er en politisk styrt institusjon, under konstitusjonell kontroll. Denne ordningen oppleves av mange som vingestekking av Forsvarssjefen, og vi har ofte hørt jamring om dette. Forståelig nok; i den militære kulturen liker vi rett og slett at sjefen er sjef, ja, i operative settinger er det absolutt nødvendig. Men likevel: Det er altså dette prinsippet som for lengst er demokratisk besluttet for statsetatsjefers roller, Forsvarssjefen inkludert. Det er 200 år siden vi la grunnlaget for denne løsningen, hvor folkevalgte – les: vi, folket – bestemmer retning og ambisjon også for det militære Forsvaret. Kanskje er det derfor greit nå å avrunde sytingen over at eneveldet ligger bak oss, og heller bruke kreftene på å finne nye, bedre løsninger også på gamle utfordringer.
Her er ett forsøk:
Svaret på spørsmålet i overskriften er ikke betinget av hvem Forsvarsjefen er, men av hvem ’vi’ er. Sitter ’vi’ i statsrådens kontorer, må ’vi’ kunne stole på at etatsledelsen utfører og uttrykker det som er politisk bestemt. Forsvarssjefen må formidle regjeringens bilde av sektorens tilstand. Den folkevalgte sannheten, på sett og vis. Hvis overskriftens ’vi’ er oss andre, allmuen, da må vi nøye oss med å stole på at den politiske ledelsen vi selv har valgt definerer status for tingenes tilstand. Demokrati, kalles det.
Ok, fint. Likevel eksisterer det selvfølgelig en de facto sannhet om Forsvarets styrke og evne, som ikke er politisk betinget. Men hvem avsjekker den?
Vel, faktisk ingen.
For å velge beste rute mot et veldefinert seilingsmål, må vi kjenne ‘avfarende havn’. Vi som verken er forsvarssjefer eller statsråder, synser mer eller mindre kvalifisert rundt hva situasjonen i forsvarssektoren er. Men vet det, det gjør vi altså ikke!
Når Nils Holme derfor på forsvarslinjer.no tar til orde for en ny, bredere forsvarsstudie med utgangspunkt i, som han sier: «Aktuell dagssituasjon for avdelingenes personell, materiell og øvingsnivå… (…), ikke idealiserte forutsetninger basert på planlagte tiltak.» treffer han godt. Men nettopp dette vil fort bli arbeidets akilleshæl, fordi det blir diskusjonstema i seg selv, og ikke en allment akseptert beskrivelse av tilstanden i ‘avfarende havn’.
Hvorfor er situasjonsbildet så uklart i forsvarssektoren? I andre samfunnssektorer synes det å herske rimelig god, omforent innsikt i egen status; der virker den offentlige diskusjonen hovedsakelig å handle om hvor veien går videre, ikke om hvor man er.
Jo, forsvarssektoren har nemlig én betydelig konstruksjonsforskjell fra de fleste andre samfunnssektorene: Det finnes ingen general-overskuende, nøytral, faglig kontrollinstans som monitorerer ‘tingenes tilstand’. Jovisst, vel har vi riksrevisjon, EOS-utvalg, ombudsmann og flere tekniske tilsyn, men vi har altså ingen uhildet instans som med dyp forsvarsfaglig innsikt kan føre helhetlig tilsyn med om Forsvaret faktisk besitter den operative styrken og evnen som Stortinget har bestemt, og Forsvarssjefen gjennom Regjeringen årvisst blir bemidlet til å skape. Sektoren sliter simpelthen med en ‘missing link’, en samfunns-utviklingsmessig logisk brist; ja, et slags konstitusjonelt hull. Luftfartssektoren, økonomisektoren, helsesektoren, oljesektoren, jernbanesektoren og for den saks skyld park- og tivolisektoren; alle har sine uhildete tilsynsmyndigheter. I forsvarssektoren er Riksrevisjonen eneste overordnete kontrollinstans, men hittil med svært begrenset evne til å etterse Forsvarets operative kapasiteter – til tross for noen gode forsøk på å vurdere beredskapsevne i sammenheng med bevilgninger og regnskap de senere år, samt i noen grad evnen til å løse internasjonale oppdrag.
Så kunne vi stoppe der da, og konkludere med at forsvarssektoren trenger et kompetent overordnet tilsyn. Men, behovet for tilsyn med militær forsvarsevne isolert har rett og slett blitt ‘overtaken by events’ med den raske framveksten av behovet for en ny helhetlig, nasjonal totalberedskap, slik det underbygges i ordskiftet på forsvarslinjer.no. Tilsyn med faktisk beredskap og operativ evne, må framover gjelde den samlete nasjonale tryggingssektoren som omfatter alle statlige, kommersielle og frivillige sikkerhetsaktører av betydning. Og nettopp evnen til sømløst samvirke mellom disse aktørene må være et av tilsynsfunksjonens viktigste fokusområder. Et slik tilsyn vil derfor måtte sitte like mye på skulderen til Politidirektøren og direktøren for DSB, som på Forsvarssjefens.
Slik Nils Holme snakker om den militære evnen til høyintensitets-krigføring i samme passasje som han nevner evnen til å håndtere utfordringer mot indre sikkerhet, treffer han rett i grunntanken i nettordskiftet forsvarslinjer.no. Vi lever ikke lenger i en verden med enten fred, hvor vi bare trenger sivil ordensmakt, eller krig, hvor vi bare trenger militær styrke. Vi trenger den samlede styrken til alle sikkerhets-aktørene hele tiden, hver dag, i et samordnet hele; hvor vektingen mellom hvilke av aktørene som er støttende og hvilken som er støttet (’lead’) – vil variere med truslenes og hendelsenes karakter. For det er vel ingen som lenger tror at et militært anslag fra en fremmed stat – lite eller stort – lenger bare vil være Forsvarets anliggende? Hvis noen fortsatt tenker slik, er det bare å snu seg rundt og se på de aktuelle krigsskueplassene i verden og prøve finne ett sted hvor det kun er militære aktører som opererer.
Forsvarssjefen vil altså, uansett, ikke lenger alene være i stand til å gi en fullstendig vurdering av evnen til å skape trygghet for borgere og demokrati. Ei heller en monitor-instans som fører tilsyn bare med den tradisjonelle forsvarssektoren. Til det er behovet for å se den kollektive tryggingsevnen som et hele blitt for sterkt. Derfor trenger vi en instans vi ennå ikke har, som kan monitorere, vurdere og rapportere faglig troverdig om utviklingen over tid om den samlete operative tryggingskapasiteten. Kanskje kan det være en oppgave for en ny enhet under riksrevisjon-paraplyen, kanskje et nytt frittstående kontrollorgan, utgått fra Stortinget. Uansett: En uavhengig instans; noe troverdig og tillitsgivende. Noe Statsråden, med sitt departement og sin forsvarssjef – i denne sammenheng – ikke er.
Så: Kan vi stole på Forsvarssjefen? Svaret er nei, om vi forventer at institusjonen skal være sin egen revisor. Men om vi, som vi bør, forventer at forsvarssjefs-institusjonen er en lojal utøver av den sittende politiske administrasjons politikk, så må svaret være ja. Derfor er det selvfølgelig helt riktig at konklusjonen om Forsvarets styrke og evne er annerledes i 2014 enn den var i 2013. Det har vært et regimeskifte, og dermed: en sannhetsendring. Demokratiet vårt fungerer som det skal. Harald Sunde gjorde i så måte jobben sin uklanderlig. Håkon Bruun-Hanssen leverer like korrekt. Forsvarssjefen er den skipper han skal være. Utfører rederiets vilje.
Men i tillegg til Forsvarssjefen, Politidirektøren og direktøren i DSB, trenger vi altså sterkt en instans vi ikke har. Et objektivt tilsyn med tryggingssektoren som er faglig tvers gjennom troverdig, som gir oss objektive – iskalde og følelsesløse – svar på om de lovnader om trygghet politikerne våre ble valgt på, faktisk blir virkeliggjort. Hver dag.
Om forfatteren:
Lars Sølvberg (1952) er general (R) og rådgiver. Han har en lang militær karrière bl.a. som Sjef 6. divisjon og Generalinspektør for Hæren, med utdanning bl.a. fra US Army War College. Sølvberg har ledet observatørstyrken Sri Lanka Monitoring Mission og arbeidet i Norad. Dette innlegget er skrevet spesielt for Forsvarslinjer.