Erkjent behov for nytenkning

Det ble tent et nytt håp i meg da vi mottok forsvarsministerens budskap i hennes første nyttårstale i Oslo Militære Samfund (OMS) 6. januar: Heretter har vi som forsvarsansatte ikke bare ytringsfrihet, vi har også ytringsplikt. Norges offisersforbunds lansering av forsvarslinjer.no gir de av oss som har erfaringer som vi ønsker å dele en direkte og usensurert arena for dette og jeg ser fram til å bidra. Som Nils Holme skriver i sitt siste innlegg hos Civita 2. mai, gjelder dette selvsagt forhold som det er hensiktsmessig å ha en offentlig debatt om, og selvsagt ikke sikkerhetsgradert informasjon. Jeg understreker dessuten at jeg på ingen måte uttaler meg på vegne av Forsvaret, men basert på mine egne erfaringer, blant annet derfra.

De erfaringer jeg har gjort siden jeg begynte å jobbe i Forsvarsdepartementet i februar 2003 – et halvår før innføringen av Integrert Strategisk Ledelse (ISL) – er i hovedsak fra store materiellanskaffelser og strategisk operasjonsplanlegging. Jeg har alltid – bevisst og ubevisst – holdt min fane høyt for FNs Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 og tok denne med meg over til Forsvarsledelsen da Operasjonsavdelingen ble tilbakeført dit fra 2009.

Det politiske hovedfokuset og det Forsvaret har blitt målt på det siste tiåret har nærmest utelukkende vært å levere til operasjoner i utlandet, og da særskilt til NATOs operasjoner i Afghanistan. Så våknet vi opp 22. juli 2011 og opplevde å bli angrepet midt i hjertet av vårt eget land. Post-2011 har et av mine prosjekter i Forsvaret vært å se på status for Kongerikets totalberedskap. I denne totalberedskapen er Forsvaret kun en av flere aktører, noe vi som deltok fikk et godt bilde av under Samfunnssikkerhetskonferansen i Stavanger 9. januar. Konferansen var dominert av praktiske erfaringer, ikke utredninger, og jeg var så fornøyd at jeg skrev i kommentarfeltet på min reiseregning at konferansen var verdt hver krone å delta på. Jeg vil gi to anbefalinger om hvordan Kongeriket Norge gjennom konkrete tiltak som avføder fysiske realiteter vil få en bedre totalberedskap.

1: Vi må kjøpe de helikoptrene vi trenger.

Kongeriket Norge har åpenbare identifiserte behov for helikoptre til flere formål. Det er kjent at Forsvaret, Redningstjenesten og Politiet trenger helikoptre. Sjefen for Forsvarets spesialstyrker (FS) sa i OMS 31. mars at han har varslet Forsvarssjefen om behov for en egen dedikert helikopterkapasitet. Sett fra mitt ståsted er det ren og skjær galskap at vi har spesialstyrker i verdensklasse, men at disse ikke har en egen transportkapasitet til å forflytte seg i en krisesituasjon – slik de på Festningsplassen i går viste oss at de effektivt gjør ved hjelp av helikopter. Kontreadmiral Holte kunne i OMS fortelle oss at i en krisesituasjon ville FS måtte søke (!) om å bli tildelt helikopterressurser og konkurrere om dette med andre trengende. Dette mener jeg er fullstendig absurd, for ikke å snakke om uforsvarlig, og det samme gjelder for redningstjeneste og politi.

Etter å ha snakket med mine venner i Finansdepartementet, er det etter hva jeg forstår slik at problemet ikke ligger hos dem og deres kvalitetssikringsregime, men i Justis- og beredskapsdepartementets utredningsregime. Dette gjelder også for andre nye investeringer innenfor området beredskap.

Første halvdel av 2000-tallet skrev jeg et Regjeringsnotat som fikk Finansdepartementet til uten innsigelser fra verken dette eller andre departementer å åpne pengebingen og innvilge 800 millioner til Norges andel av NATOs program for luftbåren bakkeovervåking. I følge mine foresatte i Forsvarsdepartementets avdeling for langtidsplanlegging var dette fullstendig unormalt og de kunne ikke huske å ha opplevd dette tidligere. For – regjeringsnotater måte som regel alltid behandles i flere runder i Regjeringskonferansene før de blir godkjent med en rekke kommentarer og endringer fra diverse departementer. Selv har jeg alltid opplevd Finansdepartementet som en konstruktiv samarbeidspartner og oppdukkende spørsmål besvares gjennom en løpende dialog.

2: Vi må inkludere tilgang på mat i landets beredskap.

Vår forrige forsvarssjef, general Harald Sunde, gikk sensommeren 2013 ut i flere aviser – inkludert VG – med en anbefaling om at vi må vurdere å gjenopprette beredskapslagringen av korn i Kongeriket. Dette er jeg helt enig i – for det hjelper svært lite å bygge en festning om man ikke har sikret matforsyningen. Det er åpenbart for meg at vi har en landbruks- og matminister som ikke forstår verken de grunnleggende prinsippene for beredskap eller for jordbruk når hun 5. februar sto på Stortingets talerstol og sa at hun ikke anså det som nødvendig per i dag å lagre korn fordi det er ventet rekordstore avlinger det kommende året. Dette var et så skremmende kunnskapsløst utsagn at jeg måtte holde meg fast for ikke å falle ned fra Galleriet. Jeg mener at vi i Forsvaret må bidra med opplysningsvirksomhet her. Konkret ønsker jeg at FFIs briljante forskermiljø får i oppdrag å utføre en sårbarhetsanalyse.

Om forfatteren:
Pia Isaksætre er statsviter, uavhengig ekspert og medlem av Høyre (i permisjon fra Forsvaret)

Debatten om hvilke kapasiteter vi trenger for å håndtere fremtidens trusler og utfordringer på beredskapsområdet, er viktig. Vel så viktig er debatten om hvordan vi organiserer de samlede kapasitetene vi faktisk allerede har, til beste for samfunnet.

Nils Holme skriver svært presist at «det er en del av vår kultur at vi er dyktigere til å utrede enn til å ta konsekvensene av utredningene.» Det er denne holdningen regjeringen ønsker å gjøre noe med, når vi går inn for å gjenreise gjennomføringskraften. Politiske vedtak skal få konsekvenser for oppgaveløsningen – også på beredskapsområdet.

Holmes innlegg dreier seg i stor grad om å stake ut en videre kurs for Forsvaret. Som statssekretær i Justis- og beredskapsdepartementet vil jeg avgrense meg berøre litt av det Holme sier om sivilt-militært samvirke, og om hva regjeringen gjør for å utnytte dette samvirket til å styrke den sivile beredskapen.

Klarere kommandolinjer

Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen har tidligere skrevet på disse nettsidene at det er avgjørende for vår totale sivile beredskap at samarbeidet mellom politiet og Forsvaret er så knirkefritt som mulig. Holme er inne på noe av det samme, når han skriver at samarbeidet krever tydeligere ansvarslinjer for planlegging og klarere kommandolinjer for operasjoner enn hva man har i dag.

Regjeringen har satt i gang arbeid på flere fronter for å etablere nettopp klarere kommandolinjer. På den ene siden ser vi på regelverket. Arbeidet med å lovregulere Forsvarets bistand til politiet er kommet i gang. Et tydelig regelverk er en forutsetning for klare kommandolinjer. På den andre siden arbeider vi med flere konkrete prosjekter for styrket beredskap, der fellesnevneren er å få mest mulig ut av de kapasitetene vi besitter, på tvers av etatsgrenser. For eksempel arbeider vi med å få ned responstiden for Bell-helikoptrene på Rygge, slik at politiet kan få transportstøtte av politiet raskere ved en krise. Vi arbeider for å styrke bombeberedskapen i politiet, noe som også innebærer at formelle avtaler med Forsvaret vil bli etablert. Dette omfatter også beredskap knyttet opp mot petroleumsindustrien og luftfartssektoren. Det er i tillegg inngått en ny samarbeidsavtale mellom Politidirektoratet og Forsvaret, og politidirektøren og sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter har jevnlig dialog. Dette er bare noen eksempler.

Mer politikraft

Det er som kjent politiet som er vår sivile ordensmakt med ansvar for å forebygge og bekjempe kriminalitet og terror på norsk jord. En viktig del av arbeidet med å styrke beredskapen, er å utnytte de ressursene politiet besitter på en bedre måte.

Den viktigste beredskapsressursen, er naturligvis politifolkene selv. Vi mener at politifolk skal bruke tida til å gjøre politiarbeid. Derfor har vi iverksatt en lang rekke tiltak for å frigjøre politikraft, ved å la sivile ta seg av oppgaver man ikke trenger politiutdannelse til å gjøre.

Men vi vil også ha flere politifolk. Regjeringens soleklare nasjonale mål er to politifolk pr. 1 000 innbyggere innen 2020. Derfor har vi innført en garanti for at antallet nye politistillinger øker tilsvarende antallet studenter som består Politihøgskolen, inntil målet er nådd.
Som borgere trenger vi å vite hva vi kan forvente av politiet i en akuttsituasjon. Fra og med neste år innføres krav til responstid i politiet. Dermed blir det lettere for politiet å være tydelige på hva som kan leveres hvor.

I år har regjeringen også prioritert å styrke Beredskapstroppen med 13 nye stillinger, dette vil gi oss en mer robust styrke og øke Beredskapstroppens evne til å håndtere flere alvorlige situasjoner samtidig.

Se hele kjeden

I arbeidet med å forbedre beredskapen jobber regjeringen for å se større helheter. Det pågår for eksempel et arbeid for å reformere både politiet og brannvesenet. I den forbindelse er det viktig å se videre utvikling av samarbeidet mellom nødetatene i større sammenheng, både når det gjelder organisering, teknologi og infrastruktur. I tillegg er det viktig å se hvilke rolle andre, for eksempel Forsvaret eller de frivillige organisasjonene, kan spille for å bidra til at vi får en best mulig beredskap ut av de tilgjengelige ressursene. Beredskapen i Norge er tuftet på prinsippene om ansvar, nærhet og likhet. Etter 22. juli 2011 er samvirkeprinsippet innført som det fjerde, bærende prinsippet. Det innebærer at vi må ha en beredskapskjede som sikrer at man først reagerer på store hendelser lokalt, men at de nasjonale bistandsressursene – også Forsvaret – står tilgjengelige, klare til å bistå. Det fordrer et samvirke med klare kommandolinjer, der alle aktører kjenner sin rolle.

Øvelser

Skal vi få det til, må vi, som Holme sier, eksponere systemets begrensninger regelmessig – og det må vi gjøre gjennom bredt anlagte øvelser, der alle nivåer deltar. En slik øvelse – Gemini – finner sted i neste uke. Målet er å øve de norske myndighetenes samlede innsatsressurser i en kontraterroroperasjon.

Enheter fra politiet og Forsvaret skal øve sammen for å kunne gjennomføre koordinerte og krevende spesialoperasjoner mot olje- og gassinstallasjoner både på land og på kontinentalsokkelen. Også regjeringsapparatet skal delta i øvelsen.

Vi ønsker å bringe teori over i handling. Her tror jeg at Holme og regjeringens representanter på beredskapsområdet kan gå sammen.


Om forfatteren:
Hans J. Røsjorde (FrP) er statssekretær i Justis- og beredskapsdepartementet. I perioden 1987–2001 var han innvalgt på Stortinget, der han blant annet var visepresident og leder av forsvarskomiteen. Han har også vært fylkesmann i Oslo.

Etter 22. juli har samfunnet forandret seg mye. Det har blitt større fokus på beredskap, etatene har fått mye kritikk og fokuset ligger på fremtiden. Analyser, rapporter og kommisjoner har blitt skrevet. Det har vært snakk om hvordan vi skal effektivisere beslutningsfasen for bistand fra politiet, og mye har vært litt høysvevende for folk flest å sette seg inn i. Alt dette trengs, og er vel og bra, men kanskje vi i større grad burde diskutere hva som burde gjøres på bunnen av systemet. Hva kan gjøres for å forenkle samarbeidet mellom etater for den enkelte polititjenestemann, ambulansesjåfør, brannmann, soldat eller sivilist.

Jeg har enda ikke rukket å være politi i gatene enda, så mine erfaringer kan kun taes fra Politihøgskolen. Men jeg har vært på èn øvelse med operativt politipersonell, som markør vel og merke. Jeg møtte opp med godt mot og mente at dette var noe jeg kunne bidra med. Men da jeg kom skjønte jeg ingenting. En politimann delte ut oppgaver. Jeg var Golf og en annen i gjengen ble Tango, og jeg ante virkelig ikke hva han snakket om, selv om jeg har vært tre år i forsvaret og på utallige øvelser, både som markør, soldat og befal. Jeg skjønte ikke at tango betydde terrorist og golf var gissel før noen forklarte meg det, og det selv om jeg gjennom alle tre årene har vært i vakt- og sikringsavdelinger, som jeg tenker vil være en naturlig samarbeidspartner med politiet, for å bistå med vakthold, under større hendelser.

Dette er et utrolig banalt eksempel, men jeg mistenker at det er slik på flere området. Både forsvaret og politiet har en egen kultur og et eget språk med en egen sjargong. Kan det være at disse språkene er så forskjellige at det til tider kan vanskeliggjøre samarbeidet?

Når vi er inne på samarbeid mellom de forskjellige etatene tror jeg det er viktig at vi ikke glemmer de andre etatene og aktørene. Når noe så alvorlig skjer at forsvaret må bistå politiet er som oftest både brann, ambulanse, sivilforsvaret og annet personell involvert, og for politiet er samarbeid med andre nødetater svært vanlig. På Gran og Lunner lensmannskontor har de sett verdien av et tett samarbeid og en kaffeprat mellom etatene på lunsjrommet, og bygd et felles bygg for både brann, politi, ambulanse og legevakt. Hvorfor ikke dette har blitt satset på i større grad tidligere stiller jeg spørsmål til. Et sentralt punkt i Gjørv-kommisjonen var jo nettopp samarbeid mellom etatene, og for å kunne samarbeide godt er det en enorm fordel å kjenne ansiktene du møter, ord og uttrykk som brukes, hvilke oppgaver de forskjellige etatene har, hva de trenger bistand til m.m.

Jeg tror at hvis vi skal bygge en "ny styrke" må fokuset være et tettere samarbeid på et lavt nivå, mellom alle aktører som har et ansvar i en krisesituasjon. Jeg vet at dette allerede er noe som mange er flinke til, men vi har enda mye å hente. Vi må lære å kjenne hverandre bedre, ha et mer felles språk og ha større forståelse for hverandres oppgaver og ansvar. Slik vil vi se samarbeidets fulle potensial.

Isabella Dahl, politistudent