OPPSTART: mai 2014
Vårt samfunns kollektive styrke og evne til å skape trygghet, til å forsvare oss selv og våre verdier, hviler på en rekke aktører – og på at de klarer å samhandle. De er i dag mer eller mindre samordnet gjennom felles systemer. Framtidas åpenbart mer sammensatte og krevende utfordringer forutsetter bedre systemer: ny styrke.
UTFORDRING
Dagens situasjonsbilde er krevende nok å etablere – og å møte. Framtidas sikkerhetsutfordringer vil bli enda mer krevende: Samfunnets trygghet vil bli utfordret på enda flere områder – og trolig av enda flere aktører, ikke minst ikke-statlige – enn i dag. Det stiller nye krav til samfunnets styrke.
Situasjonen er at vi går inn i framtida med sikkerhetssystemer som ble skapt for hva som for lengst er blitt fortida – og som selv etter tilpasninger har vist seg utilstrekkelige til å møte de mange forhold som truer vår trygghet i nåtida. Dette gjelder ikke minst de statlige styrke-elementene, de tunge – og mer tungrodde? – delene av den sammensatte strukturen som vår sikkerhet og trygghet særlig hviler på. Til disse hører Politiet og Forsvaret, nødetatene og den sivile beredskapen. Mange andre aktører, offentlige og private, sentrale og lokale, er en del av samfunnets samlede styrke, vår totale beredskap.
Spørsmålet er: Har vi de riktige operative virkemidler for framtidas sikkerhet og trygghet; har vi de rette aktørene – med den relevante evnen – for å skape den samlede styrken? Blant de sentrale sikkerhetsaktørene vi har, og med stor sannsynlig både skal og må ha også i framtida: Hvor mange er egentlig egnet til å løse morgendagens vel så krevende oppgaver? Det gir seg selv at framtidas utfordringer ikke kan løses med fortidas løsninger. Hvilken styrke skal vi så utvikle? Hvilke elementer skal vi avvikle? For å skape en ny og relevant styrke for å sikre framtidig trygghet?
EKSEMPLIFISERING
De dramatiske hendelsene 22. juli 2011 aktualiserte på en tragisk måte spørsmålet om hva vi har og må ha av relevante kapasiteter, og ikke minst: hvordan de må ses i sammenheng, og settes sammen, hvordan de må evne å samhandle for å skape samlet styrke. 22. juli-kommisjonen påpekte vesentlige svakheter både strukturelt og kulturelt, i forhold til både ledelse og koordinering. Den dokumenterte opplevde mangler både hva gjelder tydelig rolleavklaring og funksjonelle nettverk, samband så vel som samhandling, mellom sentrale aktører som Politiet og Forsvaret.
Nye terroraksjoner er ett av de mest opplagte – og erkjente – trussel-scenariene. Er det så erkjent hva som kreves av kapasiteter, av styrke, for å møte denne og andre overhengende trusler, eksempelvis (og ikke minst) cyber-angrep? Har vi ett felles trusselbilde som grunnlag for én samlet forståelse for hva vi står ovenfor på kort – og enda viktigere: lengre – sikt? Og har vi erkjent hva som må til av ny, samordnet styrke – sivil og militær, privat, offentlig og frivillig – for bl.a. å kunne møte flere samtidige terroranslag, gjerne kombinert med dataangrep som rammer vital infrastruktur?
Omstillingen av Forsvaret etter den kalde krigen er tilpasset nåtida: Hvor godt egnet er vår militære styrke til å håndtere framtidas trusler og oppgaver; hvor fleksibel er militærmakten vår – og hvilken rolle skal den ha? Omstruktureringen av Politiet er til vurdering: Hvor mye tar den hensyn til framtidas scenarier vs. å ta utgangspunkt i kritikken etter 22. juli i et kort perspektiv? Hva kreves at vårt framtidige politi, og hva slags samhandling skal det ha – med hvem? Hvor kommer andre aktører, offentlige og private, inn for å skape ny styrke? Hvor skal grensesnittet mellom aktørene gå? Skal vi beholde både Sivilforsvaret og Heimevernet – og i så fall, med de samme oppgaver og de samme strukturer? Hvordan skal framtidas militære forsvar se ut, som det naturlige og nødvendige forankringspunkt for vår framtidige styrke, for vår sikkerhet og trygghet?