Forsvarslinjer er en arena for offentlig ordskifte: Om totalberedskap og trygghet – og om Forsvarets framtid. Hovedspørsmålet fram til våren 2016 er hvilket militært forsvar Norge trenger – og Forsvarets rolle i samfunnet. 
 
 

Forsvarssjef med redusert vingespenn

Vi kunne 23 april lese i Aftenposten at Forsvarsministeren har besluttet å frata Forsvarssjefen ansvaret for materiellinvesteringer og materiellforvaltning. Dette skal organiseres i en egen etat under Forsvarsdepartementet. Tiltaket begrunnes med at det er viktig å se materiellinvesteringer og materiellforvaltning i sammenheng med andre strategiske områder for utvikling av forsvarsevnen. I Aftenposten 24 april gjentar Statsråden at den ”politiske ledelsen i departementet har behov for å se hele forsvarssektoren i fugleperspektiv, som en helhet.”

Avisen tolker dette presist som en vingeklipping av Forsvarssjefen.

John Eivind Marstad (tekst)

Historiske hovedlinjer
De prinsipielle hovedtrekkene i Forsvarets organisasjon, slik vi fortsatt kan gjenkjenne dem, ble grundig diskutert på slutten av 1960-tallet med utgangspunkt i Hauge-utvalget og St.meld. nr. 80 (1966-67). Høringsinnspill og departementets vurderinger den gang danner et interessant bakteppe for dagens diskusjon. Det var særlig to forhold som den gang ble diskutert i følge innst. S nr. 109 (1966-67), nemlig:

• Integrert strategisk ledelse
• Forvaltningsansvaret


Hauge-utvalget foreslo at Forsvarssjefen skulle integreres som en del av Forsvarsdepartementet. Alle høringsinstansene, det vil si Den sentrale sjefsnemnd, Forsvarssjefen, Statens rasjonaliseringsråd og Forsvarets rasjonaliseringsråd gikk unisont og kraftig imot dette. Begrunnelse for motstanden var fare for at Forsvarssjefen ville miste nødvendig frihet og handlekraft, rolleblanding, brudd med militære organisasjonsprinsipper og at forslaget ikke var i samsvar med den arbeidsdeling mellom departement og etat som ellers var anbefalt og anerkjent. Departementet tok innspillene til etterretning den gang og fremmet i stedet forslag om samlokalisering, noe som ble støttet og vedtatt. Samlokaliseringen opphørte noen år senere, men i 2003 ble Forsvarssjefen integrert i Forsvarsdepartementet. Mange vil si at innsigelsene fra 60-tallet har vist seg berettiget.

Når det gjelder forvaltningsansvaret foreslo Hauge-utvalget å ta dette bort fra Forsvarsjefen. Begrunnelsen var rasjonalisering og tverrprioritering. Forsvarets rasjonaliseringsråd og Den sentrale sjefsnmend uttalte seg om dette spørsmålet advarte mot en splitting av styrkeproduksjon og forvaltning – ansvar og myndighet. Departementet valgte på dette punkt ikke å følge innsigelsene og organiserte forsyningskommandoene og andre forvaltninger direkte under Forsvarsdepartementet.

Man erfarte imidlertid over år at denne organiseringen av forvaltningene var problematisk. En felles arbeidsgruppe mellom Forsvarsdepartementet og Forsvarets overkommando i forlengelse av forsvarsstudien av 1991, påpekte mangler ved ressursstyringen i Forsvaret og foreslo tiltak. Hovedtrekkene er beskrevet i st.meld nr 16 (1992-93) side 139 - 146. Det påpekes behov for opprydding i de mange ulike styringslinjene fra departementet og at en opprydding i disse linjene er helt nødvendig for å kunne plassere ansvar. Forsvarssjefen og militære sjefer på lavere nivå som har ansvar for å oppnå resultater (stridsklare styrker), må også ha styring med ressursene og virkemidlene. Det ble påpekt at «gjennomføringen av dette styringskonseptet er en forutsetning for at departementet og Forsvaret skal være i stand til å følge opp langtidsmeldingen, og for å bedre økonomistyringen i Forsvaret generelt». I forlengelse av dette ble driftsdelen av forsvarsbudsjettet inndelt etter formål, noe som ga forsvarsjefen og forsvarsgrenene større innflytelse. Forsyningskommandoene og de fleste forvaltningene ble organisatorisk lagt under Forsvarssjefen. Videre utvikling i tråd med anbefalingene har imidlertid bare delvis blitt fulgt opp.

Slik jeg oppfatter det lille som har kommet ut om det som nå skjer, er at departementet skal ta tilbake (deler av) forvaltningene. Utviklingen ser altså ut til å gå i sirkel.

Hva er problemet?
Ut fra det man kan lese i Aftenposten er begrunnelsen for statsrådens beslutning den samme nå som på slutten av 1960-tallet: Forsvarssjefen skal fritas for forvaltningsoppgaver og man skal få mer helhetlig styring. Hva som ligger i det siste er uklart.

En nylig fremlagt rapport fra konsulentselskapet McKinsey påpeker forbedringspotensial i Forsvarets investeringsstyring. Problemområder som identifiseres er:

Investeringsprosessen er svært tidkrevende og drevet av tidvis unødvendig tunge prosesser

• Et insentivsystem som i liten grad presser organisasjonen til å gjøre avveininger mellom spesifikasjoner og pris. Investeringsmidler trekkes fra en sentral pott og blir ikke belastet brukeren.

Er en vingeklippet Forsvarssjef riktig medisin?
Begge disse problemområdene som McKinsey rapporten påpeker, henger sammen med de rammebetingelser Forsvarsdepartementet har lagt for investeringsvirksomheten i Forsvaret. Det er vanskelig å se hvordan mer departemental styring av den utøvende investeringsvirksomheten er riktig medisin.

I stedet for å sentralisere investeringsstyringen anbefaler McKinsey rapporten tvert imot å allokere deler av investeringsbudsjettet direkte til forsvarsgrenene. Som generelt prinsipp bør myndighet følge ansvar, skriver McKinsey og fortsetter: «Ved å gi grenene større kontroll over investeringsmidlene, vil de måtte ha et skarpere kostnadsfokus på de funksjonelle kravene som stilles.» Videre beskriver rapporten at fundamentale element i en ny modell bør være å gi grenene 1)tildelte rammer for en lengre periode slik at det blir rom for å planlegge og 2) mulighet for å prioritere innenfor denne rammen.

Det kan virke som at statsråden har større tro på departementets evne til helhetsperspektiv og tverrprioritering. Jeg vil påstå at detaljert sentral planlegging krever en detaljkunnskap, overblikk og upartiskhet som er umulig å forvente. Det vi i praksis sannsynligvis vil se mer av er at den forsvarsgren eller interessegruppe som er i stand til å legge størst tyngde i argumentasjonen og skjønner det taktiske spillet, vinner kampen om investeringsmidlene.

Skal man oppnå reell tverrprioritering og god økonomistyring, bør den politiske ledelsen i stedet trekke opp de store linjene, stille krav til leveranser og forsvarsevne og gi langsiktige totale budsjettrammer som omfatter både drift og investering. Først når Forsvarssjefen og forsvarsgrensjefene tvinges til å prioritere ressursbruken i et langsiktig perspektiv, har man mulighet til å få en balansert utvikling av Forsvaret, som også er økonomisk bærekraftig.

Konklusjon
Forsvarsministerens beslutning om å frata Forsvarssjefen myndighet over Forsvarets investeringsmidler, sammen med tidligere beslutning om å integrere Forsvarssjefen i departementet, er ikke nye ideer. Begge deler ble det sterkt advart mot i forbindelse med den store ledelsesreformen som ble utredet på slutten av 60-tallet.

Det er vanskelig å se at mer departemental styring av den utøvende investeringsvirksomheten i Forsvaret er riktig medisin for å oppnå effektivisering. Jeg kan heller ikke se at tiltaket har støtte i evalueringen som McKinsey har utført på oppdrag fra Forsvarsdepartementet.
Se debatt
 (0 kommentarer)
 
 
Velkommen til debatt. Tenk over hvordan du vil fremstå i det offentlige rom. Vi lar deg være anonym, men husk at å bruke fullt navn gir deg mer troverdighet. Hold deg til saken og vis respekt for de andre i kommentarfeltet. Vi sletter hatske, truende eller sjikanerende innlegg.
 
Si din mening