Forsvarslinjer er en arena for offentlig ordskifte: Om totalberedskap og trygghet – og om Forsvarets framtid. Hovedspørsmålet fram til våren 2016 er hvilket militært forsvar Norge trenger – og Forsvarets rolle i samfunnet. 
 
 

Kosmo om samordnings-verdi, styrings-vegring og forsvars-styrking

”Samordning!” Jørgen Kosmo er krystallklar. Det er der det svikter, det er her vi må ta tak. Hvor det er så utrolig mye å hente, av effektivitet og økonomi. Men gjør vi det? Nei. Det er ikke politisk vilje – eller økonomiske incitamenter – til å se langt nok fram. Dermed blir det dårlig styring med samfunnets ressurser. Og Forsvaret? ”Omstillingen har gått for langt.”


​”Mål- og resultatstyring!” Kosmo er entydig. Vi må ha bedre styring av samfunnets ressurser, mot tydelige mål. Konkrete mål fastsatt av storting og regjering, og i fagsektorer – på riktig nivå. Ikke det vi nå ofte opplever; hva han mener har utartet til en meningsløs bruk av et nødvendig verktøy. ”Prinsippet om målrettet styring er bra,” fastslår Jørgen Kosmo. Men det blir ikke anvendt med vett – i praksis.

For det er ikke nødvendigvis ressursene det står på i vårt rike land. Det er evnen til å utnytte dem best mulig – til samfunnets beste. Og viljen til å styre dem. Den tidligere politiker og embedsmann ser store muligheter i bedre samarbeid og større samordning, innenfor mange samfunnssektorer. Gevinsten vil både være større trygghet og bedre samfunnsøkonomi. Men det krever politisk vilje. Og utvilsomt: mot.

Nå pensjonerte Jørgen Kosmo skulle ha godt over gjennomsnittlig god innsikt i problemstillingen, som tidligere ordfører, stortingsrepresentant – herunder leder av justiskomiteen så vel som kontroll- og konstitusjonskomiteen – samt forsvarsminister og senere arbeids- og administrasjonsminister, før han ble stortingspresident og avsluttet sin lange offentlige karriere som riksrevisor.

Om samordning
”Statsforvaltningen mangler samarbeid og samordning på tvers – mellom departementer, innen departementer og mellom etater; sågar innenfor avdelinger.” Kosmo vet det godt. Han har sett det fra begge sider av bordet: som statsråd og riksrevisor. Og årsaken er enkel: Slåsskamper. Mest om penger, om ressurser. Og selvsagt om posisjoner, om revir; sikkert også om prestisje. ”Det er ingen økonomiske incitamenter for å tenke større. Dermed mangler også viljen.”

Samordning må knesettes som prinsipp, understreker Jørgen Kosmo. Men samordning kommer ikke av seg selv. Det må gis incitamenter – gulerøtter – til forvaltningen for å fremme økt samarbeid og samordning. Eksempelvis for store, sektorovergripende investeringsprosjekter, hvor det mangler koordinering av innkjøp, utveksling av erfaring. Som det offentlige – samfunnet – derved taper store penger på; bl.a. ved svak effektivitet og effekt, og i verste fall: svekker sikkerhet og trygghet.

I sitt innlegg til Forsvarslinjer peker Kosmo på at de ulike sektorer i forvaltningen nødvendigvis må ha – og ta – ansvar innenfor respektiv virkefelt, men at noen må påse at oppgavene blir utført, og at ansvaret ikke blir pulverisert. ”Vi har en ekstrem sektorisering,” utdyper Kosmo, ”og det er liten eller ingen vilje til å se på systemet sektorene inngår i.” Og systemet – måten å organisere den sentrale forvaltningen på – er ikke innrettet mot, eller innstilt på, økt samordning. ”Alle sitter på sin tue, de tenker for lite helhetlig.”

”Ledelse,” sier Kosmo. ”Lederskap.” Det er for mange dårlige ledere; det er for lite tenking, for lite reelt lederskap. På alle nivåer. Ledere som ikke leder. Og som kanskje ikke blir oppmuntret til det; som det ikke blir stilt klare nok krav til. Selv om oppdrag og krav ofte, egentlig, er tydelige nok.

Samordning er et mål, incitamenter et middel. Men er det ikke illusorisk å tro at større samordning, selv med fristende gulerøtter, vil komme av seg selv? At fagsektorer – departementer og etater, med faginteresser og revirer – nærmest frivillig skal finne sammen for økt samordning? Uten pisk? Må det ikke sterkere overstyring til, kanskje mest naturlig fra statsministeren og hennes kontor? Nei, mener Kosmo, som ikke har tro på et sterkere Statsministerens kontor. ”Samordning må skje på bånn.” Den må villes; kan ikke styres.

Om styring
”Mål- og resultatstyring.” Kosmo kommer stadig tilbake til dette som bærende prinsipp i norsk statsforvaltning. Et prinsipp som er blitt diskreditert i praksis, gjennom en styring på detaljer som skygger for de virkelige målene, for ønsket effekt. Et misforstått og misbrukt styringsverktøy som har bidratt til sektortenkingen, men like vel kan brukes for samordning.

”Rapportering om måloppnåelse krever selvsagt tydelige mål for at det skal være mulig å vurdere resultatene,” fastslår den tidligere riksrevisoren. Men målene satt av bevilgende myndigheter er ikke tydelige nok. Dermed blir det umulig å rapportere reell resultatoppnåelse til myndighetene. Og myndighetene? De klarer da ikke å styre ressursene på en måte som gir optimal, tilsiktet effekt.

Fagfolkene i forvaltningen må etter Kosmos syn ta et ansvar for å forbedre dette. Samtidig er det politikernes ansvar å sørge for å formulere tydelige mål – om hvor de vil, hva de ønsker å oppnå. Først da kan det forventes – og forlanges – virkelige resultat- og tilstandsrapporter på et høyere nivå til Stortinget, som vil sette parlamentarikerne i stand til faktisk å styre ressursene mot målene. ”Slike rapporter til Stortinget mangler i dag,” fastslår Kosmo, og spør: ”Hvordan kan det ha seg?” Og svarer: ”Fordi det alltid finnes penger.” Det er lettere å bevilge seg ut av en utfordring enn å ta tak i hvordan virksomhet bør organiseres – for å bli mer effektiv.

”Vi må ikke tilbake til den vanvittige politiske detaljstyringen fra 80-åra,” fastslår Kosmo, da den øverste politiske ledelse sågar anviste ressursfordeling ned på stillingshjemler. Dette må overlates til etatsjefen. Eksempelvis må Politidirektøren beslutte hvor han vil bruke hvilke ressurser – ut fra tydelige mål og krav; spesifisert oppdrag. For han vet bedre enn politikerne hvordan ressursene best kan brukes for å nå de anviste mål. Såfremt de er tydelig anvist.

I sitt innlegg til Forsvarslinjer antyder Kosmo nødvendigheten av en form for langtidsbudsjett som forutsetning for bedre ressursutnyttelse – styring. Statsbudsjettet er én samlet plan, men med en kort horisont: ett år. Og som etter Kosmos syn preges av ”hellige allianser” – altså hestehandel – mellom fagmiljøer og -komiteer på Stortinget. De fleste tar og gir i kamp om eget saksfelt, og det går ut over langsiktigheten, helheten. Dette er en del av politikkens vesen, medgir Jørgen Kosmo. Desto større er behovet for langsiktig planlegging, for en plan med et budsjett ut over ett år, som kan ta med seg et mer overordnet perspektiv på både investeringer og drift.

Kortsiktigheten i dagens tenking og styring har flere årsaker. Kortsiktige mål i statsbudsjettet er definitivt en av dem, påpeker Kosmo. Stortingsmeldinger trekker opp noe lengre linjer, framholder han, men kan med fordel være noe mer presise – nettopp som grunnlag for politisk diskusjon, for styringsinnretting. Og målstyring handler selvsagt om politiske prioriteringer, ikke minst av penger.

”Alle har en mening om fordeling av ressurser. Politisk ledelse er å fordele dem.” Og – som en åpenbar kjepphest for Jørgen Kosmo: Å få størst mulig effekt ut av samfunnets felles ressurser. ”Hvorfor har vi ikke fått mer ut av de enorme ressursene som er tilført Politiet?” spør han, som et eksempel. For kriminalitetsbekjempelsen har vel ikke blitt bedre? Kriminaliteten har ikke gått ned? ”Jeg har ikke sett noen ordentlige svar. Jeg har ikke opplevd noen ordentlig diskusjon!”

Og den tidligere riksrevisor gjentar gjerne: Det er ikke nødvendigvis ressursene – pengene – det står på. ”Det er nok ressurser i omløp.” Spørsmålet er hvordan de utnyttes, forvaltes.

Jørgen Kosmo etterlyser langsiktig ledelse som forutsetning for samordning og ressurseffektivitet. Vel vitende om de politiske hindrene. ”Det krever politikere som tør å stå opp, som tenker helhet.”

Styring er noe annet enn kontroll. Men et ettersyn av at ressursene blir brukt i henhold til intensjon – og for å påse at målene faktisk nås – er samtidig en del av styringsgrunnlaget. På en rekke områder har det norske samfunn funnet det nødvendig å holde seg med tilsyn; av alt fra matvarer til stolheiser. For økt trygghet. Men hva med våre viktigste tryggingsinstrumenter – Forsvaret og Politiet? Er de underlagt noe tilsvarende kontrollregime, som gjør at vi som borgere kan stole på at disse vitale etatene faktisk evner å gjøre hva som er pålagt og forventet? Håndteringen av 22. juli og Gjørv-kommisjonens gjennomgang er ikke egnet til å styrke tilliten, snarere til å stille spørsmål nettopp ved tilsynet av dem?

”Vi har kontrollorganer nok!” Jørgen Kosmo er klar på at vi ikke trenger noen ny tredjepart for å forsikre oss om at Forsvaret og Politiet er i stand til å løse de oppgaver politiske myndigheter har fastsatt. Den tidligere stortingspresidenten peker på Stortingets oppgave som kontrollorgan; den tidligere riksrevisor peker på Riksrevisjonen som Stortingets uavhengige kontrollapparat. Som også har foretatt evalueringer av Forsvarets operative evne – og som kan gjøre mer på dette området, hvis Stortinget så ønsker, eventuelt med en styrking av Riksrevisjonens forsvarsfaglige ekspertise. ”Vi har i hovedsak det apparatet vi trenger, men vi må bruke det – og bruke det på rett måte.”

Som tidligere leder av Stortingets konstitusjons- og kontrollkomité framholder Kosmo at dette langt på vei er et kollegium som (om enn ikke alltid) klarer å heve seg over partipolitikken, og som spiller en viktig rolle også for å påse at ressurser forvaltes i tråd med politiske beslutninger. Men igjen: Effektiv kontroll forutsetter at hele forvaltningen blir bedre på målstyring, på målrettet ledelse.

Om forsvar
Jørgen Kosmo var forsvarsminister i perioden 1993–97. Altså etter den kalde krigen, i en periode hvor det fortsatt rådde noe uklarhet om hvilken retning Forsvaret skulle ta – samtidig som det var på sitt mest aktive, med flere soldater, i internasjonale operasjoner i nyere tid. Omstillingen, fra invasjonsforsvaret, tok til for alvor til under Kosmo, men var ennå ikke direkte rettet mot det nye innsatsforsvaret – som ble sjekket ut under Kristin Krohn Devold. Da vern om ’den spisse enden’ ble mantraet. En spissingen som gikk for langt, ifølge Kosmo i dag.

”Omstillingen har gått alt for langt!” Se på Ukraina, se hvor raskt ting endrer seg, påpeker Kosmo. Og minner om hva som er så lett å glemme, eller fortrenge: At det tar alt for lang tid å bygge opp den nødvendige, tapte kompetansen når nye kriser – nye situasjoner – seiler opp. Omstilling i Forsvaret måtte til, understreker Kosmo, som imidlertid mener vi har kommet under en kritisk grense i forhold til kompetanse og kapasitet, til utholdenhet.

Selv med den spisse, ’spisse enden’? Det er klart vi skal ha stående kapasiteter sier Kosmo, ”men ressurser i bakkant, dét har vi ikke!”

”Vi kjøper utstyr, men har ikke folk!” Satt på spissen: én mann syk og ubåten blir liggende til kai. ”Og så snakker vi allerede om å anskaffe nye ubåter, uten å vite om vi har råd til å bemanne og drifte dem.” For ikke å nevne anskaffelsen av 52 kampfly, med evne til kanskje å stille én skvadron. Dette avtvinger helt nødvendige spørsmål, understreker Kosmo. ”Varselklokkene må ringe!”

Men dette er jo politiske prioriteringer, politiske beslutninger – et politisk ansvar? Ja, vedgår den tidligere stortingspresidenten, men politikerne er avhengige av fagfolk. De må også ta sin del av ansvaret for de anbefalinger og tilrettelegginger som fører til beslutningene. Og huske at det må personell til for å bemanne selv høyteknologiske systemer.

Investeringene i Forsvaret – og Politiet – er enorme. Dét er ikke nødvendigvis galt, mener Kosmo, ”men folk flest må vite at det er gode investeringer”. Underforstått: Så er ikke uten videre gitt. Og når nær sagt alle i forvaltningen – alltid – forsikrer om at alt – til enhver tid – er i skjønneste orden? ”Ikke nødvendigvis,” sier den tidligere riksrevisor. Som altså mener at vi ikke skal ta alt vi hører for god fisk. Etatene må også gås etter i sømmene. Det er en av Stortingets konstitusjonelle oppgaver. Kosmo mener at Stortinget gjerne mer aktivt må bruke sine virkemidler, og særlig Riksrevisjonen, til å forsikre seg selv – og folket – om at ressursene faktisk er fornuftig brukt, og gir tilsiktet effekt.

Og den spisse enden har kostet – mer enn penger. Det har også gått ut over Forsvarets rolle i samfunnet, forankringen i folket. Plutselig var ikke Forsvaret tilgjengelig til støtte for det sivile; følgelig ble selve samfunnssikkerheten svekket, selv om kampevnen ble styrket.

”Vi må ha en grunnleggende diskusjon om hva vi vil, ikke bare med Forsvaret, men med hele samfunnets bruk av ressurser. Og hvor Forsvaret uten tvil er en svært viktig ressurs.” Og det må ikke forbli en debatt om fordeling av penger, ”vi må diskutere hvordan vi skal organisere arbeidet”. Mer samordnet, mer effektivt.

”Heimevernet,” skyter Kosmo inn; ”Heimevernet er stemoderlig behandlet”. Deler av HV er bra, fordi det er tilført nødvendige ressurser, men Heimevernet som sådan er ikke i stand til å fylle tomrommet etter omstillingen.” Og Heimevernet, det er vel en del av de nødvendige reservene vi trenger i bakkant, hvis denne ressursen styres målrettet?
Se debatt
 (0 kommentarer)
 
 
Velkommen til debatt. Tenk over hvordan du vil fremstå i det offentlige rom. Vi lar deg være anonym, men husk at å bruke fullt navn gir deg mer troverdighet. Hold deg til saken og vis respekt for de andre i kommentarfeltet. Vi sletter hatske, truende eller sjikanerende innlegg.
 
Si din mening