Forsvarslinjer er en arena for offentlig ordskifte: Om totalberedskap og trygghet – og om Forsvarets framtid. Hovedspørsmålet fram til våren 2016 er hvilket militært forsvar Norge trenger – og Forsvarets rolle i samfunnet. 
 
 

Høy beredskap – tøffe utfordringer

”Vi trenger selvsagt soldater på bakken”, slår Generalinspektøren for Hæren (GIH), generalmajor Rune Jakobsen fast. ”Og vi kan stille tilgjengelige deler av brigaden på 24 timers varsel.”

Det overrasker ingen at en hærsjef taler varmt for landmakt. Noen flere vil nok la seg overraske over at generalen går så langt som han gjør i dette intervjuet; i å peke på at vi står overfor et reelt politisk valg: Skal vi fortsatt ha en stridsdyktig hær i Norge? Eller legge eggene i andre kurver, i marine og luftforsvar – i høyteknologiske løsninger som ingen, innerst inne, helt tør stole på?

”Hæren er i hovedsak i god beskaffenhet – ennå”, understreker Jakobsen, men legger ikke skjul på at utsiktene uroer ham. Kraftig.

I månedene framover vil det bli diskutert hvor det skal kuttes – også i Hæren. Svarene vil uansett bli feil, ikke minst fordi spørsmålet er feil. I en tid med et markert strengere sikkerhetspolitisk klima – og en hærstruktur med tiltagende strukturelle sprekker – må det rimeligvis spørres: Hvilke hull må vi tette? Og hvor bør vi være tydeligere på plass? Ett svar er ifølge GIH åpenbart: Finnmark.

”Landmakt handler om terskelforsvar,” understreker general Jakobsen – ”en territoriell terskel i vår tid.” Han understreker at Norge trenger nye jagerfly og ubåter, men legger til: ”Vår egen evne å vilje til å beskytte folk og landterritorium, sammen med NATOs støtte, avgjør hvor troverdig terskelen oppleves av en potensiell motstander.”

SVEKKE ELLER STYRKE
Også GIH er midt inne i den krevende eksersisen Forsvarssjefen har igangsatt, med å utarbeide fagmilitære anbefalinger til statsråden, inn i arbeidet med neste langtidsplan for Forsvarets utvikling. Vi røper knapt gradert informasjon ved å si at dette allerede er en hard kamp i den militære ledelsen. Hvor det, slik det bør være, hersker ulike syn på veien videre, og hvor det igjen vil være – men kanskje ikke burde være – tradisjonell tautrekking mellom sektorinteresser.

Det er ikke nødvendigvis slik at når krybben er tom, så bites generaler og admiraler. For det første er ikke kassa tom; påfyllet strekker bare ikke til, rammene er for trange. For det andre har Forsvarets øverste ledelse et felles oppdrag: Sikre at Norge har en best mulig militærmakt; å sørge for et mest mulig effektivt militært forsvar, innenfor de oppdrag og rammer politiske myndigheter definerer, med de midler de stiller til rådighet. Når disse så er utilstrekkelige, får toppledelsen si fra om det – og peke på konsekvensene. Som Rune Jakobsen må gjøre med utsiktene for Hæren og landmakten.

Utgangspunktet kan fort bli feil, mener generalinspektøren. Når innsparinger blir målet, må fokus settes på hvor i strukturen det kan kuttes – hvor skaden blir minst. Hadde det vært et spørsmål om hvor det må investeres for å skape en helt nødvendig økning av stridsevnen, da hadde utviklingen blitt et langt bedre svar på de sikkerhetspolitiske klimaendringene.

Det anføres gjerne fra politisk hold at Hæren er tilført betydelige ressurser i senere år, og det fortsatt skal investeres i tunge systemer. Hva er da problemet, hvorfor uroen?

”Det har vært en betydelig styrking, både på personell- og materiellsiden,” svarer GIH, og peker ikke minst på nærmere ti milliarder kroner til nye stormpanservogner, CV90. ”Det ligger også tunge – og helt avgjørende – investeringer i planverket, bl.a. til nytt artillerisystem og nytt luftvern; oppgradering av stridsvognene og nye sambandssystemer.” Problemet, framholder GIH, og årsaken til berettiget uro, er at dette, med unntak av LV, ikke er formelt vedtatt. ”Det er vist vilje til å styrke Hæren på disse områdene, men vi har ikke sett evnen til å sette planene ut i praksis. Tvert imot har vi sett stadige utsettelser.”

Enhver med et minimum av oversikt over hva som er på materielltrappene i Forsvaret de nærmeste år ser at uroen ikke er ubegrunnet: Hvor mye lenger kan investeringene skyves, før alle tilgjengelige – større – investeringsmidler går med til kampfly, og etter det: ubåter? Til det ikke lenger er handlingsrom – midler – for en komplett brigade med nødvendig kampkraft?

HÆR ELLER IKKE HÆR
”Brigaden,” fastslår generalen. Og gjentar det, igjen og igjen. Ikke som et mantra, men som en terskel: En komplett brigade er den minimumsstruktur han, som rikets fremste landmilitære rådgiver og ansvarlig produsent av hærstyrker, kan akseptere. ”Uten en fullverdig brigade har vi i realiteten ingen hær.”

Har Norge så en komplett, fullverdig, stridsdyktig brigade i dag? Tja, i beste fall så vidt. Og, som GIH sier, ved hjelp av teip og tålmodighet, dyktighet og dedikasjon. Hos både befal og mannskaper. Men hvor lenge varer tålmodigheten – hvor lenge holder teipen?

”Vi har artilleri, men det må skiftes ut. Vi har stridsvogner, men de må oppgraderes. Og vi har kommando- og kontrollsystemer – men de må definitivt oppgraderes, hvis ikke er mye av investeringen i stormpanservognene langt på vei bortkastet; da får vi ikke den tilsiktede stridseffekt ut av dem.”

Og mest kritisk: manglende kampluftvern og skort på logistikk. Det siste reduserer en helt nødvendig mobilitet og utholdenhet. Det andre gjør landstyrkene svært sårbare.

Disse svakhetene skal altså rettes opp – ifølge investeringsplanene. Men vil Stortinget levere på langtidsplanen? Vil politikerne forhindre at Hæren – vår landstridsevne – forvitrer? Og vil den militære toppledelsen anbefale at planene følges, og endatil: at landforsvaret ytterligere styrkes – i den sikkerhetspolitiske situasjon vi befinner oss, og ser foran oss?

”En trenger ikke sitte i Forsvarssjefens ledergruppe for å skjønne at vi står overfor svært store økonomiske utfordringer,” konstaterer Jakobsen. ”Det blir offentligheten heldigvis stadig minnet om i media. Og både forsvarssjef og statsråd har sagt det klart; det må fortsatt endringer – innsparinger – til. Derfor er rammene som ligger til grunn for utredningsarbeidet så stramme.” Følgelig, sier GIH, blir det mest et spørsmål om hvor det kan spares – ikke hvor det må investeres.”

For politikere og andre militære legfolk er det ikke like lett å se hvorfor man ikke kan ta ut deler av brigaden. Trenger man virkelig stridsvogner i vår tid, i vår del av verden; og kan ikke kampfly og fregatter gi tilstrekkelig luftvern? Ærlig talt – har vi ikke et integrert, sågar nettverksbasert forsvar?

”Brigaden er ett komplisert system av systemer i det store systemet. Tar du ut kritiske elementer rakner det. Da kan du like godt spørre fartøysjefen på en fregatt: Hva kan du ta ut: radaren, missilene, sonaren eller sambandet?”

”Brigaden må hegnes om,” fastslår GIH. ”Vi må få fram at det tar 15 år å bygge den opp igjen. Minst. Og til en betydelig kostnad. Det er prisen vi måtte betale for at alt for mye kompetent personell ble fjernet med avgangsstimulerende tiltak i 2004. Da måltall overstyrte militær fornuft.” De skulle nås, koste hva det koste måtte, minner GIH om. Enhver får stå fritt til å lete etter eventuelle paralleller i dag, ti år etter.

”Brigaden er en kosteffektiv og fleksibel struktur som en landmilitær terskel,” fastslår GIH. ”Og for første gang er det en samlet hær som står bak forståelsen for nødvendig mekanisering – for øvrig helt i tråd med signaler fra NATOs militære ledelse i Europa og FFIs landmaktstudie fra 2012. Det er ikke bare Norge som mangler stridsvogner og mekaniserte styrker. Det er en alvorlig mangel i alliansen.” Og husk, minner general Jakobsen om: ”Det er en vesensforskjell mellom oss og de fleste av våre allierte: Vi deler grense med Russland.”

For den som fortsatt måtte tvile, påpeker GIH at stridsbildet er vesentlig endret: Mens infanteriet tidligere beskyttet stridsvognene er det nå omvendt. ”Og uten oppgraderte Leo vil en fiende med moderniserte stridsvogner skyte opp CV90’ene.”

STYRKING ELLER SVEKKING
Det vil bli krav om kutt i Forsvarets struktur. GIH vil også bli avkrevd forslag til hvor han skal kutte. Og fra forsvarsledelsen er det uttalt at det er slutt på ostehøvlingen; nå må det tas ut hele strukturelementer. Rune Jakobsen vil ikke gå inn på hva dette kan bety for Hæren – og det vil uansett komme som del av Forsvarssjefs samlede anbefaling.

Samtidig som forsvarsledelsen signaliserer kutt, tar stadig flere til orde for at Forsvaret faktisk må styrkes, og at de økonomiske rammene må økes. Altså at det bør være en diskusjon om hvor man skal investere, ikke bare hvor det kan spares?

”Enhver leder vil selvsagt ønske større rammer. For Hæren handler det først og fremst om at de valg som allerede er tatt om å oppgradere helt nødvendige strukturelementer faktisk blir fulgt opp.” GIH minner også om at til tross for tilførsel av nye hjemler senere år, er deler av brigaden ikke bemannet til daglig – av økonomiske årsaker.” Derfor, igjen: ”Begynner vi å kutte ytterligere i brigaden, mister den svært fort sin slagkraft og relevans.”

Hvis man, med økonomisk realisme og politisk magemål, så skulle se for seg mindre investeringer – for raskt å øke stridsevnen og manifestere terskelen; hva kunne det innebære?

”Først og fremst,” fastslår GIH, ”må den struktur som faktisk er besluttet i inneværende langtidsplan, både for drift og fornying, finansieres.” Dernest peker generalen nordover – mot Finnmark: ”For å heve terskelen,” sier han, ”er svaret Finnmark.”

”Det jeg der gjerne skulle gjort,” utdyper Jakobsen, ”er å gjøre GSV noe mer robust: tilføre den noe tyngre våpen og gi den evne til selvstendig oppholdende strid.” Dét, framholder han, er ett grep som bør tas i nord – og mer spesifikt i Finnmark – slik situasjonen nå er blitt. ”Det andre grepet er å gjenopprette Jegerbataljonen på GP.” Det siste, forklarer GIH, kan gjøres på to måter: Den ene – ”fattigmannsversjonen” som generalen kaller den – er å ha mindre enheter fra Brigade Nord utstasjonert der, på rotasjon. Den foretrukne løsningen er å ha en egen lett bataljon, som før. ”Men aller viktigst er det å få det taktiske mobile luftvernet på plass og fullføre moderniseringen, slik det er lagt opp til i inneværende langtidsplan. Dét vil i seg selv manifestere evne og vilje – i hele landet, og ikke minst i Nord.”

Med økt militær tilstedeværelse i Finnmark vil Norge heve den nasjonale terskelen, noe generalmajoren anser som både naturlig og nødvendig. Naturlig – og ikke som uttrykk for en militær opptrapping – fordi det vil bringe oss mer tilbake til normalsituasjonen vi hadde for inntil noen år siden.

REAKSJON OG RESERVER
Et hovedanliggende for Forsvarets politiske så vel som militære ledelse i dag, er å kunne øke reaksjonsevnen til større deler av styrken. Dette ligger som et premiss for Forsvarssjefens fagmilitære råd, og det er blitt et påtrengende krav etter NATO-toppmøtet i Wales i fjor høst – i kjølvannet av Ukraina-krisen. Nøyaktige klartider er gradert, men generalinspektøren fastslår at allerede har betydelige deler av Hæren vesentlig raskere reaksjonstid enn for bare få år siden. ”Vi snakker om timer heller en dager,” forteller generalinspektøren. ”Varslingstiden kan være nesten ned i null”. Selv Brigade Nord – med de avdelinger som er tilgjengelige – har GIH beordret 24 timers klartid på. Og brigaden leverer.

Omstillingen av Hæren har vært formidabel. Men reaksjonstiden er sårbar. Svakheten ligger i logistikk. Beredskap handler også om evnen til raskt forflytning. GIH framholder at logistikk-situasjonen er utfordrende, noe som svekker reaksjonsevne og mobilitet. ”Vi samarbeider godt med FLO for å bedre klartiden for Hærreservens materiell, men det vil kreve investeringer utover Hærens rammer for å få den samlede logistikken opp på et nødvendig nivå,” konstaterer generalen.

Hærreserven. Det er ett av GIHs trumfkort. I tre år etter førstegangstjenesten er soldatene innrullert for rask mobilisering til sine avdelinger, før overføring til HV. Dermed bidrar de til brigadens utholdenhet – til en lav kostnad gjennom bruk av eksisterende avdelingsmateriell. ”Vernepliktige er verdifulle,” fastslår Rune Jakobsen. ”Vi må ikke undervurdere stridsevnen til soldater med et halvt års førstegangstjeneste. For nasjonal beredskap er det ofte godt nok.”

Og snart – med den hurtige reaksjonsstyrken i nord, den vervede Panserbataljonen med støtteavdelinger som skal stå klar senest i 2020 – vil den landmilitære beredskapen, både nasjonalt og i nord bli vesentlig styrket. Såframt logistikk-utfordringene løses – for hele Forsvaret.

HÆREN OG HEIMEVERNET
Det norske landforsvaret består av to komponenter – Hæren og Heimevernet. Tidligere GIH, Robert Mood, stilte nylig spørsmålet om de to ikke bør slås sammen, og flere vil føle at det er en besnærende idé?

”HV er en meget kompetent ressurs – til sitt bruk,” fastslår Rune Jakobsen, som ikke ser noen vektige argumenter for sammenslåing, snarere tvert i mot. ”HV-soldatene er utmerkede sensorer i by og bygd. De er raskt på plass i sitt nærmiljø og de er fortsatt svært viktige til vakt og sikring – og vi må gjerne forsterke denne styrken. Men den er ikke tapspåførende, den er ikke utrustet og trent for å holde eller nedkjempe en fiende. Dét er Hæren – og dét må vi ha Hæren til.” Både jeg og GIHV er skjønt enige om at dette ikke er noen god idé. Mulige innsparinger vil være marginale og ulempene langt større en potensielle gevinster.”

H+HV=X er derfor ikke en ligning GIH vil gi seg i kast med. ”Sammenslåing er ingen løsning,” slår han fast. ”Heimevernet er ingen terskel. Dét er Hæren.” Og hvis nasjonen nå, med et mer rufsete sikkerhetspolitisk klima og et tiltagende skiftende skydekke, mener den trenger å heve terskelen på bakken, da er svaret ifølge generalmajor Rune Jakobsen: H.

H for Hæren.

Les også intervju med Forsvarssjefen her på Forsvarslinjer.no
Se debatt
 (0 kommentarer)
 
 
Velkommen til debatt. Tenk over hvordan du vil fremstå i det offentlige rom. Vi lar deg være anonym, men husk at å bruke fullt navn gir deg mer troverdighet. Hold deg til saken og vis respekt for de andre i kommentarfeltet. Vi sletter hatske, truende eller sjikanerende innlegg.
 
Si din mening