Forsvarslinjer er en arena for offentlig ordskifte: Om totalberedskap og trygghet – og om Forsvarets framtid. Hovedspørsmålet fram til våren 2016 er hvilket militært forsvar Norge trenger – og Forsvarets rolle i samfunnet. 
 
 

Hovedmålet: Et sterkere forsvar

I 2014 gikk vi ut av et engasjement i Afghanistan som startet med kamp mot terror. Samme år måtte Regjeringen snu, og gå inn i en ny internasjonal operasjon mot terror i Irak. Russlands intervensjon i Ukraina, terroralarmen i Norge og ubåtjakten i Sverige understreket ytterligere hvilken usikker og uklar tid vi lever i. Hva vi må være forberedt på. Rede til å stille opp mot. Og 2015 rakk knapt å starte før terrorister slo til i Frankrike – og truet Danmark og Norge.

Egil Andrè Aas (tekst)
Simen B. Rudi, Hæren (Foto)

Vår tradisjonelle trygghet, vår kollektive sikkerhet, er utfordret. Forsvaret – med stor F – er bare ett av mange virkemidler nasjonen rår over for å skape trygghet for innbyggerne, for å verne om verdiene våre. Men det er og blir det klart tyngste redskapet, som alltid må være på plass: velsmurt og reaksjonssterkt, med folkeforankring og kampkraft. For det er fortsatt militærmakten vi må kunne stole på den dagen det virkelig smeller; når Politiet og Sivilforsvaret, redningsetatene og sivilsamfunnet, alle de ikke-militære midler – vårt sammensatte forsvar med liten f – ikke alene makter oppgaven: Enten den er av militær eller sivil karakter.

FORSIKRINGSPREMIEN ØKER
Prisen på en forsikringspolise varierer. Den avhenger av forholdene; av risikoen. Forsvaret er en forsikring av samfunnet vårt; forsvarsbudsjettet er en stor del av forsikringspremien vi må betale.

Det rådende sikkerhetsklima vil måtte føre til en høyere forsikringspremie, til en større investering i et sterkere militært forsvar – til en samordnet, relevant og responssterk totalberedskap. Dette har vi som nasjon ennå ikke tatt inn over oss. Skjønner vi hva som total sett truer tryggheten, fra klimaendringer via kriminalitet til kald krig-utvikling? Hvis ikke får vi se oss grundigere omkring. Se framover på hva som kan vente – og se bakover for å minnes hva dette faktisk, i verste fall, handler om.

For 2015 er også et år for å minnes, og å reflektere: Det er 75 år siden Norge ble hærtatt, etter at vi i en periode grovt undervurderte betydningen av et sterkt militært forsvar. Og det er 70 siden vi ble frigjort, og klart så nødvendigheten av å investere i militærmakt, for å sikre freden – friheten. Vi var villige til å betale prisen da landet skulle gjenoppbygges. Vi må være villige til å betale prisen i dag. Våre nasjonale verdier må fortsatt forsvares: De materielle er større enn noen gang, de menneskelige like dyrebare.

FORSVARET SAUMFARES
Forsikring og forsvar koster, men vi skal selvsagt ikke bruke mer enn nødvendig. Vi skal ha størst mulig forsvarsevne ut av de samlede investerte samfunnsressurser – enten det er for å styrke selve Forsvaret med stor F eller for å utvikle forsvaret med liten f: Vi trenger å ruste opp alle midler som sammen må inngå i den totalberedskap vi må ha for å verne om tryggheten.

En ny langtidsplaneksersis for Forsvarets utvikling er i gang. Tradisjonen tro starter den med at Forsvarssjefen utarbeider sine vurderinger og råd til statsråden, som så trekker sine konklusjoner og fremmer sine forslag i en proposisjon til Stortinget. Rådene til og forslagene fra statsråden kommer fra de samme planelementer i Forsvarsdepartementet. En selvstendig forsvarssjef som etatsjef har vi jo i realiteten ikke lenger, Han er integrert i forsvarsledelsen. Statsråden har bedt Forsvarssjefen om hans selvstendige vurdering av hvilke områder som er sentrale for den videre utvikling av Forsvaret. Samtidig som der er lagt klare føringer om minimal økning i de økonomiske rammene, blir han også invitert til å tenke ut over disse. Dét bør han definitivt gjøre. Vi står overfor vesentlig større utfordringer – i det geopolitiske så vel som forsvarsstrukturelle bildet – enn hva vi kan løse med inntil 0,5 prosent reell årlig vekst.

Forsvarssjefen er i gang med en vanskelig øvelse. De økonomiske rammene er trange – og signalene fra Regjeringen gir ikke grunn til tro på høyst nødvendige økninger. Forsvarssjefen mandat gir ham likevel muligheter. Han kan velge tenke som en framtidsrettet fagmilitær; han må ikke opptre som en regelstyrt revisor. Selv om det siste åpenbart også forventes. Vi trenger nytenking. Om den ikke kommer fra Akerhus festning, får den komme fra andre kanter. Vi trenger visjoner vel så mye som regneark.

Kravene øker, ikke minst til forsterket reaksjonsevne og styrket utholdenhet; til økt beredskap. Samtidig som det er store behov hjemme må vi fortsatt være beredt til å stille opp ute. Når, hvor og hvordan vet man aldri. Bare at vi har forpliktet oss både i forhold til NATO og EU – og at bidrag forventes av USA. Og FN.

Den pågående planprosessen er likevel mer spennende enn de foregående. Her skal statsråd Ine Eriksen Søreide ha honnør: Ikke bare har hun satt i gang Forsvarssjefen, hun har også nedsatt et ekspertutvalg som skal bidra med sine vurderinger. Som i motsetning til Forsvarssjefen er reelt uavhengig, og som er fritatt for å måtte forholde seg til urimelige – og urealistisk – lave kostnadsrammer.

Og hun har bestilt parallelle fagråd fra Nasjonal sikkerhetsmyndighet. Samtidig er et uavhengig utvalg i gang med å evaluere innsatsen i Afghanistan. Videre er en ny stortingsmelding om forsvarsindustrien på trappene, og et vernepliktsutvalg er allerede i sving. Mye på en gang – og alt høyst nødvendig. Så må en evne å se alt, og mer til, i en bred og samlet samfunnsmessig sammenheng.

Forsvarssjef Haakon Bruun-Hansen er en klok mann. Som kløktig embedsmann og god offiser vil han lojalt løse sitt oppdrag. Det kan han gjøre ved å legge mest vekt på de trange økonomiske rammene. Eller han kan også, som han faktisk er bedt om, komme med sine uavhengige fagmilitære råd. Skal vi få den gode og nødvendig forsvarsdebatten statsråden selv sier hun ønsker, må han legge vekt på det siste.

Dermed er Forsvarssjefens råd denne gang ikke bare av faglig interesse. Hans håndtering av oppdraget har også prinsipiell betydning. Hvor langt vil han – tør han, kan han – gå som integrert i den strategiske ledelsen i departementet? Har vi en etatssjef som kan si det som det er, når det trengs – mens han ennå er i posisjon?

FORSVARET SVEKKES
Samtidig som det skal skues framover med kikkert, letes det i nåtid med lupe: Interne grupper skal finne enda flere effektiviseringsgevinster, dvs. besparinger. Mens eksterne konsulenter leter etter innsparinger på organisasjonssida.

Vi kjenner lusa på gangen. Vi har vært der før: Med lave sko tegnes det nye modeller. Det utarbeides nye effektiviseringsmål. Mens de med støvlene på presses til å kutte kostnader. Så oppnår man en tilsynelatende forbedring, og det ser pent ut i statsregnskapet. Skit så om det faktisk går ut over den løpende styrkeproduksjon, kanskje sågar selve forsvarsevnen. Som også består i evnen til en klok, fornuftig og effektiv drift der kampkraften nå en gang skapes og utvikles: i avdelingene, på fartøyene, ved basene – i felten. Så vel som dristig politikk og innovative grep.

Mens vi helt utvilsomt trenger å styrke Forsvaret, svekkes det gjennom evige interne prosesser med et økonomisk mer enn operativt fokus. Gamle steiner skal snus for gudene vet hvilken gang for å kunne spare noen kroner til. Tørre sitroner skal gudhjelpeoss presses enda en gang for å se om det ikke kan krystes enda en dråpe – krone – ut av dem. Joda, vi kan kanskje effektivisere inn noen millioner til. Men er det effektivt – og skaper det effekt? Er det effektiv bruk av ressurser som skulle hatt ett siktemål: økt operativ evne? Har det tilsiktet samfunnsmessig effekt? Neppe. De store gevinstene er for lengst tatt ut. Nå koster kostnadsbesparelsene mer enn de gir. Også mentalt, for moralen. Sitronen er muggen. Og skal vi snu steiner må det være for å bygge solide forsvarsverk, ikke leke gjemsel med byråkrater og konsulenter!

Så skal det sies at det også er signalisert større grep. Statsråden skriver i oppdraget til Forsvarssjefen at ”En ren videreføring av dagens struktur med tilhørende materiellsystemer er derfor ikke en mulig tilnærming”. Og det er signalisert at tiden med ostehøvling er forbi, og at hele strukturelementer må ut. Det krever, som statsråden anfører, tøffe prioriteringer. Også for å kunne styrke deler av Forsvaret som nå er blitt svekket mer enn hva vi kan leve med, ikke minst innen Hæren.

STYRK FORSVARET!
Selvsagt styrkes Forsvaret også. Det investeres, og det er gjort innsparinger for å skape den vesentlig forbedrede styrkeproduksjon og imponerende operasjonsevne. Vi har et i mange henseender sterkt militært forsvar. Forsvaret er solid – og bedre skal det bli med et kraftig forsterke flyvåpen, når vi nå får de nye kampflyene. Slik vi allerede har innfaset de nye fregattene – og ser fram til de helt nye ubåtene. Alt dette er uangripelig bra. Selv om det koster. Men ikke like bra hvis investeringene i nye stridsmidler i lufta og på havet fortsetter å gå på bekostning av landmakten.

Det er også investert mye i Hæren, særlig i stormpanservogner. Samtidig er det store mangler, og det kreves investeringer ikke bare i videre oppgradering av stridsvogner: Manglene innenfor artilleriet, og fraværet av et luftvern er så alvorlig at vi seriøst må sette oss ned og vurdere om vi reelt sett har en komplett hærstyrke, og om vi skal ha det. For også det koster.

Og selvsagt skal vi – må vi – ha et komplett stridssystem i Hæren. Vi må ha en hær – og den må som et minimum for både styrkeproduksjon og operasjon bestå av en komplett brigaderamme med samtlige troppearter og tilhørende våpensystemer.

Vi er i ferd med å få to mekaniserte manøverbataljoner med god reaksjonsevne og ildkraft. Dermed står vi til dels bedre rustet enn på mange år. Men vi mangler mye annet, og Hæren har ikke den ønskelige robusthet, utholdenhet. Den er ikke komplett.

Et styrket forsvar må være en militærmakt med høyere beredskap og raskere reaksjonstid, og med god utholdenhet. Det må kunne løse oppgaver både nasjonalt og internasjonalt. Selv om NATO nå, etter det omfattende engasjementet i Afghanistan, mer vender blikket mot eget område, og med det våre egne nordområder, må vi fortsatt være klare til å delta ute – kanskje på ny med tynge, også personellmessig.

Det, så vel som de framvoksende sikkerhetspolitiske forhold i egne områder, krever et sterkere forsvar, og et styrket forsvar krever mer folk, så vel som mer materiell. Det koster. Det må vi som nasjon være villige til å ta regningen for. Og dét forventes fra våre allierte: Fra NATO, fra USA. Selv om vi investerer, relativt sett, mer i militært forsvar enn mange andre medlemsland, er vi langt unna NATOs målsetting om et forsvarsbudsjett på to prosent av brutto nasjonalprodukt. Kanskje er det ikke politisk realistisk. Kanskje er det like full realpolitisk nødvendig?

Men et sterkt forsvar består ikke utelukkende av penger og personell, kuler og krutt. Det blir aldri sterkere enn hva folket vil at det skal være. Forsvaret er og blir avhengig av folkelig forankring og oppslutning – av forsvarsvilje. Også for rekruttering og bevilgning. Viljen til et robust forsvar må være minst like sterk blant de folkevalgte. Vi må ha et storting som skjønner hva militærmakt er, hvorfor vi må ha det – og hva det nødvendigvis må koste. At det må utvikles, at Forsvarets kvinner og menn må ha de best mulige forutsetninger for å utvikle seg – til å forberede seg på sine særs krevende oppgaver. For Stortinget, på vegne av folket.

Fortsatt er ikke Forsvaret sterkere enn hva selve organisasjonen er; organismen Forsvaret: strukturer, ledere, personell. Mer enn de fleste organisasjoner er vi avhengig av en god og sterk indre kultur – av indre samhold og felles forståelse av vår særs viktige rolle og svært krevende oppgave. Kulturen er av avgjørende operativ betydning internt, men vil også ha god effekt for å sikre forsvarsviljen eksternt. Vi har en god kultur i Forsvaret, på mange nivåer. Dét er også nødvendig for å holde moralen oppe i tider med omstillinger og innsparinger som vi ikke alltid ser verken fornuften eller verdien i.

Kulturen i Forsvaret forbindes ofte med musikk og museer. Som stadig presses med stramme rammer. Den eksternt rettede kulturvirksomheten er en god investering – for forsvarsviljen eksternt, men også for intern utvikling. En svakere satsing på kultur svekker Forsvaret i samfunnet – og svekker den operative evnen. Vi har ikke råd til å spare på kulturen. Den er en bærebjelke.

La oss tro at det vil komme mye fornuft i Forsvarssjefens råd – og kloke forslag fra statsråden til Stortinget. Så skal vi som offiserer og offisersforbund saktens si hva vi mener, både nå og senere!

STYRK TOTALBEREDSKAPEN!
Det skjer flere interessante utredningsprosesser både i forsvarssektoren og andre områder, som alle er av stor betydning for landets totalberedskap. Mens Forsvarssjefen vurderer framtida til Forsvaret, fortsetter Politidirektøren arbeidet med å reformere Politiet. Det digitale sårbarhetsutvalget ser på et umåtelig viktig område. Flere departementer analyserer hvordan globale trusler berører vår sikkerhet. Dertil skal Regjeringen blant annet omstrukturere kommunestrukturen.

Alt dette, og mer til, henger selvsagt sammen for å skape trygghet. Vi formoder at Regjeringen evner å se sammenhengene, og dermed: behovet for en samlet langtidsplanlegging som grunnlag for en sømløs produksjon av tryggingsvirkemidler. Utvikling av totalberedskap med et alltid oppdatert bilde – delt med offentligheten – av hva som truer vår trygghet som samfunn, og hvilke virkemidler vi har for å møte dem. Globalt og lokalt, militært og sivilt.




Se debatt
 (0 kommentarer)
 
 
Velkommen til debatt. Tenk over hvordan du vil fremstå i det offentlige rom. Vi lar deg være anonym, men husk at å bruke fullt navn gir deg mer troverdighet. Hold deg til saken og vis respekt for de andre i kommentarfeltet. Vi sletter hatske, truende eller sjikanerende innlegg.
 
Si din mening