Forsvarslinjer er en arena for offentlig ordskifte: Om totalberedskap og trygghet – og om Forsvarets framtid. Hovedspørsmålet fram til våren 2016 er hvilket militært forsvar Norge trenger – og Forsvarets rolle i samfunnet. 
 
 

Samvirke for sikkerhet – kultur for samvirke

”Regjeringen har skapt usikkerhet om ansvarsforhold,” framholder Hadia Tajik (AP). ”Og den har mistet momentum i oppfølgingen av Gjørv-kommisjonen.” Begge deler ser lederen for Stortingets justiskomité alvorlig på. Hvor blir det av bistandsloven – og hva skjer med det nye beredskapssenteret? ”Og vi må se på felles utdanning, også for utvikle en bedre samvirkekultur.”


Dag Leraand (tekst)

Hadia Tajik leder en viktig komité med mange saker av stor betydning for beredskap og trygghet. Justiskomiteen følger blant annet opp Politiet og Sivilforsvaret, som begge sorterer under Justis- og beredskapsdepartementet. Tajik har markert seg sterkt i beredskapsspørsmål, med både politisk-prinsipielle og styrings-strukturelle problemstillinger, ikke minst i forlengelsen av 22. juli og Gjørv-kommisjonen. Nå venter hun utålmodig på regjeringens lenge bebudede politireform, blant annet.


Hadia Tajik


22. JULI, REGJERINGEN OG MOMENTUM
11. september 2001 og 22. juli 2011 – med tida i mellom og etter – har framfor alt folks opplevelse av trygghet som kjerneanliggende. Sikkerhetsaspektet ved trygghet er særlig knyttet til kvaliteten på Forsvaret og Politiet, og etatenes evne også til å samhandle – å samvirke. Hvor langt er vi kommet, hvor står vi på dette området, etter Gjørv-kommisjonens påpekninger?

”Etter 22. juli har det vært sterk tverrpolitisk vilje til å prioritere opp beredskapsfeltet. Det har blitt tatt noen viktige initiativ. Blant annet var det helt på sin plass å få oppdatert bistandsinstruksen,” fastslår Hadia Tajik, og legger til: ”At et utkast til ny bistandslov ble sendt ut på høring var også et nødvendig skritt. Det er sentralt at samarbeidet mellom politi og forsvar etableres tydelig i lovs form. Men det er en gåte for meg hvorfor bistandsloven fortsatt lar vente på seg. Vi har ikke fått noen god forklaring på hva det er som gjør at dette fortsetter å dra ut i tid.”

Dette, mener Justiskomiteens leder, er ett relativt tydelig eksempel på at regjeringen kan synes å ha mistet momentumet i deler av oppfølgingen etter 22. juli – til tross for uttalt tverrpolitisk vilje om å ta tak.

“Man ser for så vidt det tilsvarende når det gjelder Politireformen. Nå er den forhåpentligvis noe nærmere i tid. Men først ble det signalisert at den ville komme i fjor høst, så ble det sagt at den kom før jul, så at den ville komme før eller etter jul – og nå har vi lært at jula varer helt til påske! Nå er det formidlet at den kommer til Stortinget i mars.”

Et tredje område etter 22. juli hvor momentumet åpenbart har gått tapt, mener Tajik, er spørsmålet om Politiets nye beredskapssenter. Mer om det lenger ned i interjvuet.


POLITIREFORMEN, KULTUR OG TRYGGHET
Politireformen forventes å legge opp til at økt sentralisering skal gi bedre reaksjonsevne og større handlekraft. Men skaper det større opplevd trygghet hos folk – enn si faktisk trygghet – hvis det blir enda lenger til nærmeste politistasjon eller lensmannskontor?

“Arbeiderpartiet er for å redusere antall distrikter og tjenestesteder. I tillegg er vi opptatt av at det er en balanse. Man kan ikke teoretisere seg bort fra fjell, fjorder og dalstrøk. Norge er et geografisk krevende sammensatt land, og vi må ha en polititilstedeværelse som speiler dette. Politifolk må settes i stand til å ha lokalkunnskap om de samfunn de skal holde trygge. Og lokalsamfunnet må ha forutsetningen for å bli kjent med noen av de politifolkene som har ansvar for det. Den lokale legitimiteten til Politiet er også vesentlig for den faktiske og opplevde tryggheten.”

Politireformen, framholder Tajik, er en av de store, omfattende reformene etter 22. juli. ”Én ting er at regjeringen ser ut til å ha mistet momentumet. En annen er at jeg er redd for at fokuset også har blitt forskjøvet. Gjørv-kommisjonen trakk fram kultur, lederskap og holdninger som det vesentligste. Så langt har regjeringen i omtalen av reformen primært lagt vekt på de rent strukturelle endringene – med antall tjenestesteder. Altså det som kan telles og måles, og ikke så mye det langsiktige arbeidet, som rekruttering og utdanning av gode ledere – som viktige kulturbærere for etaten. Her kreves det både konkret handling og ambisiøse visjoner.”

Vi har Politiet, Heimevernet og Sivilforsvaret som uniformerte tryggingsinstrumenter, selvsagt av høyst ulik karakter og med forskjellige oppgaver, men alle med lokal tilstedeværelse og forankring: Skulle man se disse, og kanskje andre kapasiteter, mer i sammenheng før man tar konkrete skritt i for eksempel en politireform på én side, i en langtidsplan for Forsvaret i neste runde, og andre endringer dernest? Altså sikre en best mulig tverrsektoriell samordning – for størst mulig trygghet?

“Jeg forutsetter jo at mens de jobber med Politireformen, så ser de hele tiden hen til de etatene som det er naturlig å samarbeide med. Jeg kan ha forståelse for at det kan være krevende å rulle ut en full beredskapsreform, og at man er nødt til å ta det noe skrittvis, og starte et sted – og da med Politiet. Men en sentral del av tenkingen rundt en politireform må jo være hvordan en kan bidra til godt samvirke og god samordning – og god utnyttelse av ressursene som tross alt finnes. Det handler selvfølgelig om struktur, men også om kultur.”

Vi har en rekke tryggingsinstrumenter, men alle ressursene blir kanskje ikke like godt utnyttet – enten det skyldes strukturelle eller kulturelle årsaker. Hadia Tajik forteller eksempelvis at hun har møtt folk fra Sivilforsvaret som uttrykker at de gjerne skulle vært brukt mer, at de har mer kapasitet, og at de gjerne skulle blitt oftere oppringt av Politiet. De har sågar sagt fra, uten respons.

BEREDSKAPSSENTER, SAMVIRKE OG UTDANNING
Fortsatt er det ikke tatt endelig beslutning om det nye beredskapssenter for Politiet – ett av de prioriterte tiltakene etter 22. juli. Også dette er et spørsmål Justiskomiteens leder er sterkt opptatt av og har engasjert seg i:

“Den forrige regjeringen besluttet at det skulle ligge på Alna. Denne regjeringen skriver i sitt eget budsjettdokument, fra oktober i fjor, at gjeldende byggeprogram lar seg innpasse på Alna, altså at det er mulig å bygge beredskapssenteret der. Likevel fortsetter de altså å utrede andre alternativ, og på den måten skape uklarhet om framdrift og lokalisering. Dermed mister man momentum også der,” framholder Tajik. ”Minimumskravet en bør kunne stille er at justisministeren og regjeringen har en framdriftsplan for det nasjonale beredskapssenteret – med beslutninger om bevilgninger og bygging. Akkurat nå er det helt i det blå når det vil være ferdig.”

Beredskapssenteret skal primært styrke Politiets utrykningskapasitet, til dels i samvirke med deler av Forsvaret. Men i en stor operasjon – en større krise, en virkelig katastrofe – må mange aktører på banen, og skal innsatsen ha optimal effekt må de ha trent og øvd i forkant. Dét har aktørene knapt mulighet til i dag, men det foreligger forslag om utvikling av et felles senter for trening og beredskap på Rygge. Er det et initiativ å ta videre – parallelt med og prinsipielt sett uavhengig av Politiets beredskapssenter?

”Arbeiderpartiet forslo i sitt alternative statsbudsjett å sette av penger til å utrede Rygge-initiativet nærmere, men det fikk vi ikke gjennomslag for.” Hadia Tajik mener at et senter som er foreslått, og til dels finnes, på Rygge, trengs som trenings- og øvingsarena for samvirke – ”enten det blir liggende der eller andre steder,” som hun sier. ”Beredskapssenteret i Oslo vil jo være et treningssenter og utrykningspunkt for deler av Politiet. Vi vil trenge flere lokaler for felles beredskapstrening – og vi vil trenge det flere steder i landet.”

Man må øve på de vanskelige situasjonene, og man må kjenne hverandre, utdyper Tajik. Og da trengs fysiske forutsetninger for samvirketrening. Dette er noe hun har tenkt mye på, forteller hun, selv om dét rimeligvis blir et mer langsiktig prosjekt: Behovet for bedre trening og øving – og felles utdanning. Hun viser til at flere har gjort seg tilsvarende erfaringer som i Norge etter 22. juli, blant annet nødetatene i England i tilknytning til terrorbombene i London i 2005. Da Justiskomiteen traff representanter for noen av blålysetatene der i fjor høst ble nødvendigheten av bedre samvirke sterkt framholdt, derunder betydningen av samvirkekultur. Etatene hadde gjort en god jobb innenfor sine rammer, men samvirket mellom dem var ikke tilfredsstillende. ”Noe av det de hadde tenkt på i ettertid,” forteller Tajik, ”var at deler av utdanningen må være felles – for å skape en felles, god samvirkekultur. At man har kontaktpunkter allerede på et tidlig stadium. Det tror jeg er en klok tilnærming.”

”Komiteen var i Canada for bare noen uker siden, hvor vi besøkte en institusjon i British Columbia som ivaretar beredskapsutdanning og relaterte oppgaver som favner flere etater og disipliner. Det er en tenking jeg har sans for. Så kan jeg ikke si at vi skal gjøre noe tilsvarende her, som uansett vil måtte være et omfattende arbeid. Men jeg tror det er klokt å tenke på den måten.”

Det er tre ting som må til for at samvirket skal være godt, framholder Hadi Tajik: ”Det ene er lokalene for å trene sammen; det andre er at man kjenner hverandre, at man har en formening om navn og ansikter man forholder seg til i en gitt situasjon; og for det tredje trenger man også systematikken omkring det.” Og kultur og system er ikke to atskilte forhold, de er tvert i mot to sider av samme sak: ”Når jeg reiser rundt i Norge opplever jeg at man til en viss grad kjenner hverandre, ofte gjennom uformell kontakt med personlig kjennskap som gjør at man har tillit til hverandre. Men man mangler systematikken og strukturene som skal til for at samvirket kan virke også når enkeltpersoner flytter på seg og de personlige kontaktpunktene blir borte.”
STYRING, ANSVAR OG TYDELIGHET
Sårbarhetsutvalget til Kåre Willoch tok til orde for et eget sikkerhetsdepartement; andre har i senere tid uttalt et behov for en egen sikkerhetsminister. Er dagens løsning med en justis- og beredskapsminister god nok, eller trengs en egen fagstatsråd, eller en sterkere beredskapsfunksjon ved Statsministerens kontor (SMK)? Altså, i en eller annen form, en tydeligere, sterkere politisk ledelse på høyeste nivå?

“Jeg mener veien å gå videre er å ha et sterkt justis- og beredskapsdepartement som ivaretar også beredskapsdimensjonen på en tilfredsstillende måte,” fastslår Hadia Tajik. Derved bekrefter hun at det ikke er aktuelt å gå inn for noe eget departement, og i utgangspunktet heller ikke noen sterkere funksjon på dette feltet ved Statsministerens kontor.

”Embetsverket ved SMK har tradisjonelt vært ganske få, fordi man trekker på departementene. Det er ingenting i veien for at man styrker SMKs embedsverk på beredskapssiden,” mener Tajik, for å kunne innhente informasjon fra departementene, sende signaler på vegne av statsministeren, og være bedre i stand til å forberede et mer selvstendig kunnskapsgrunnlag for denne. ”Men det jeg er kritisk til er å opprette konstruksjoner som for eksempel dette sikkerhets- og beredskapselementet på SMK som blir tillagt en formell eller uformell makt som kan forskyve ansvaret, eller forståelsen av hvem som har ansvaret, vekk fra Justis- og beredskapsdepartementet og over til ett eller annet kontor ved SMK.”

Her viser Justiskomiteens leder til det ’elementet’ som skal finnes ved SMK, men som ikke finnes på regjeringens nettsider, og som Tajik flere ganger har forsøkt å få klarhet i hva er, blant annet gjennom spørsmål i Stortingets spørretime. Hun og andre har stilt spørsmål ved roller og ansvar etter at Erna Solberg, da hun tiltrådte høsten 2013, utnevnte en egen statssekretær (Laila Bokhari) for koordinering innen området, for deretter, høsten 2014, å utnevne en senior embetsmann (Kim Traavik) med en – for mange – uklar rolle innenfor det samme saksfeltet.

”Det ene er det konstitusjonelle; hvem som svarer for hvilken beslutning. Dét er en formalistisk sak, som er viktig nok. Men det viktigste for meg er å vite hvem som har ansvaret når helvetet er løs! Hva er det som skjer når krisen faktisk er der? Hvem skal man henvende seg til, med for eksempel ny informasjon? Hvis man opplever at det uformelle ansvaret ligger ved SMK risikerer man å hoppe over det ansvarlige departementet, som da ikke får all tilgjengelig informasjon – som de tror at de har, og som alle forutsetter at de har, og handler etter. Man risikerer å miste kraften som ligger i strømlinjeformede strukturer. Og når krisen først er der må ansvarsforholdene være veldig klare, så man ikke går i beina på hverandre. Dette er noe av grunnen til at jeg en kritisk til den konstruksjonen som regjeringen jobber med – eller har etablert. Og det er foreløpig litt uklart om de har etablert den eller jobber med den!”

Hvis en slik ordning, med en slik funksjon, hadde vært formelt vedtatt og så implementert, så hadde det ikke lenger vært uklarheten som var problemet, poengterer Tajik. ”Da hadde det vært den reelle forskyvningen av ansvar som hadde vært spørsmålet.” Et ansvar hun altså mener bør ligge der det er plassert i dag: Hos justis- og beredskapsministeren.

PLANLEGGING, PRIORITERING OG SAMORDNING
Forsvarslinjer har reist en del problemstillinger knyttet til behovet for framtidig totalberedskap for trygghet, herunder ikke minst behovet for en best mulig samordning av samfunnets samlede ressurser. Det legges nå fram en politireform, det arbeidets med en ny langtidsplan for Forsvaret, det diskuteres en kommunereform, for å nevne noen store, parallelle politisk prosesser. Vi har en langtidsplan for tryggingsinstrumentet Forsvaret, men Stortinget har ingen sektorovergripende langtidsplan for samfunnets trygghet å forholde seg til, for å sikre best mulig prioritering og styring?

“Det syns jeg er en spennende idé som man godt kan forfølge. Det fins sikker flere måter å utvikle en slik langtidsplan på, som ivaretar både enkeltsektorenes selvstendige ansvar og hensynet til at man trenger en sterk pådriver. Det er viktig at beredskapsforståelsen og -kulturen ikke bare finnes i beredskapsdepartementet,” repliserer Hadia Tajik på tanken om en nasjonal langtidsplan for totalberedskap.

Under Justis- og beredskapsdepartementet sorterer selve fagetaten på området: Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), som blant annet Sivilforsvaret tilhører. ”Det pågår flere viktige prosesser ved DSB, blant annet knyttet til 110-sentralene og oppfølging av brannstudien. Også innenfor deres felt vil det skje store endringer og omlegginger som får betydning for forbedring av totalberedskapen i landet,” påpeker Hadia Tajik, som like fullt mener det er aldri så lite paradoks at det er så liten oppmerksomhet ved – og debatt omkring – DSB, med tanke på hvilken viktig funksjon denne sentrale institusjonen har.

Ikke bare bør det sikres best mulig samordning mellom offentlige etater. Forsvarslinjer har også skissert en viktig rolle for frivillige og private aktører, som bør også inkluderes i en felles tilnærming og tenking – i utviklingen av best mulige strukturer og kulturer. Hva tenker Justiskomiteens leder eksempelvis om å se på private vekterselskaper som et trygghetsinstrument i totalberedskapen?

“Det er jeg helt enig i!” svarer Hadia Tajik. Vekterselskapene er her, og de bidrar til trygghet, enten det er i gatebildet, ved institusjoner eller i private hjem. Ved å inkludere dem i en felles tenking og kanskje utdanning vil de bli en bedre integrert aktør, og enda mer bevisst på egen rolle og hvor grensene deres går. I et bedre og mer komplett samvirkesystem – med en felles samvirkekultur.
Se debatt
 (1 kommentarer)
 
 
Velkommen til debatt. Tenk over hvordan du vil fremstå i det offentlige rom. Vi lar deg være anonym, men husk at å bruke fullt navn gir deg mer troverdighet. Hold deg til saken og vis respekt for de andre i kommentarfeltet. Vi sletter hatske, truende eller sjikanerende innlegg.
 
Si din mening