Beredskap til heder og verdighet
HÆREN: Er den ikke politisk prioritert lenger? Er selv ikke den siste brigaden hellig? Er det vitale investeringer i en forvitret hær som til sjuende og sist må ofres for å finansiere nye kampfly og nye ubåter? Med dagens behov for styrket beredskap slår realitetene inn: Hæren er tappet for fagkompetanse innen tradisjonell beredskapsforvaltning, og kritiske komponenter er svekket – eller borte.
Dag Leraand (tekst)
”Vi må ha en styrket struktur med moderne ildkraft,” fastslår NOFs hovedtillitsvalgte for Hæren, Pål B. Nygaard. ”Vi har faset ut for mye, nå må vi både kjempe for å beholde en intakt brigade – og å forsterke stridsevnen.”
Nygaard har vært et gnagsår for mang en forsvarssjef og mange hærledere. Trolig er det flere slike Forsvaret – og samfunnet – trenger: for å si fra, for å få fram hvordan virkeligheten fortoner seg på bakken, langt fra Løvebakken? For dessverre, sier han, har det lenge vært slik at mange offiserer vegrer seg for å si fra.”Det har kommet rammer og føringer fra øverste hold som det ikke har vært noen vits i å komme med begrunnede faglige innsigelser mot.”
”Det som har kommet av kritiske røster og faglige bekymringer er ikke tatt tjenestevei, men i stor grad gjennom tjenestemannsorganisasjonene,” forteller Nygaard. NOF har måttet påta seg rollen som korrektivet. Det har vi med glede gjort, selv om det ofte har ført til skriftlige spørsmål uten svar tilbake.” Når er han noe mer optimistisk: ”Signalene fra GIH er at han ønsker reell involvering og ærlige synspunkt.”
Keiserens klær
”Vi har sett det fra først på 1990-tallet: Hvordan Hæren er bygd ned, og langt fra tilført så mange nye årsverk i senere år som mange, ikke minst politikere, vil ha det til.” Nygaard peker på at funksjoner og personell som ble overført til FLO senere er flyttet tilbake til Hæren. ”Det er ingen reell økning av årsverksrammen, det har ikke gitt flere stillinger for å styrke den operative evnen. Det er keiserens nye klær, noe ingen tør påpeke overfor folka der nede på Stortinget!” Det hederlige unntaket, mener NOF-veteranen, er økningen av antall vervede, først i Telemark bataljon, og etter hvert i HRS Nord-systemet, med Panserbataljonen og samvirke-enheter.
Så er spørsmålet: Overlever 2. bataljon Forsvarssjefens forestående fagmilitære råd? Klok av skade tar ikke Nygaard noe for gitt. ”Jeg er mentalt forberedt på å kjempe for den – for tredje gang på tre langtidsplaner,” fastslår han. ”Om så er politisk, igjen”.
Brigaden basis
For det handler om politikk – også å få politikerne til å forstå at rådene de får fra de øverste fagmilitære ledere slett ikke alltid bør følges. ”Hadde de lyttet til Frisvold og Diesen hadde vi ikke hatt noen brigade i dag,” mener Nygaard, som heller ikke er like imponert over alle Hærens egne sjefer, som ikke har vært tydelig nok, tøffe nok – mens de var i tjeneste. ”Så får vi se på hva Bruun-Hanssen legger opp til.”
Brigaden som samvirkesystem må hegnes om og forsvares med alle midler, mener NOFs hovedtillitsvalgte for Hæren. ”Og helst skulle vi som minimum hatt to brigader; en operativ, en i beredskap.”
”Vi har Brigade Nord, men den er ikke komplett, og den har betydelige svakheter. Den har ikke luftvern, og forelda artilleriskyts. At Luftforsvaret skal dekke Hærens behov for luftvern er og blir en illusjon: De har LV for å forsvare sine baser og fly; vi trenger mobilt LV som kan følge brigaden i felt. Det er to vidt forskjellige ting! Og når andre holder seg med langtrekkende presisjonsvåpen, så har vi verken artilleri å svare med – eller luftvern å beskytte oss med. Det er å legge landet åpent!”
Kapasiteter kanselleres
Det er en diger elefant i rommet, mener NOFs mann i Hæren; nærmest en mammut: ”Kritiske kapasiteter skal tilføres Hæren. Det ligger i langtidsplanen. Men ser vi noe til dem? Tror vi lenger at Stortinget rekker å beslutte, og Forsvaret å bestille, før det er for sent – før nye kampfly og ubåter sluker tilgjengelig investeringsmidler, og vel så det?”
Nå må ansvarlige politikere lære seg å lese kartet, mener Nygaard, og se at stupet er farlig nært: ”En utsettelse er ikke lenger en utsettelse, det er nok et skritt mot en faktisk kansellering.” Og da har vi ikke en operativ brigade, knapt en hær. ”Vi vil ikke evne å levere på forpliktelsene om mottak av unnsetningsstyrker overfor alliansen. For ikke å snakke om kompetansen til å lede større styrker, egne og allierte. Divisjonsambisjonen, med divisjonskommandoen som ledelseselement, er jo for lengst forlatt. Vi får ikke øvd offiserer på det taktiske nivået lenger.”
Hæren la ned eget luftvern og stallet MLRS-batteriet på midten av 2000-tallet. ”Selv om vi har vogner på lager har vi mistet kritisk kompetanse. Vi kan bestille hyllevare, men det tar lang tid å bygge opp evnen til å utnytte den. Enda godt,” mener Nygaard, ”at ikke alt som var tenkt hogd opp ble destruert!”
Så ille er det ikke med milliardinvesteringen i stormpanservogner. ”Men uten den planlagte oppgradering av Leo–2 vil en vesentlig del av effekten ved CV90 bli borte; brigaden er og blir ett integrert system! Investeringen vil ikke være bortkastet, men vi får mye mindre ildkraft ut av den.”
Nygaard mener hovedproblemet er Hærens lave volum. ”Politikerne kunne gjenreise landforsvaret bl.a. ved å gjeninnførte MLRS med langtrekkende presisjonsammunisjon ut til 300 kilometer. Det ville være å tilføre Hæren avgjørende ildkraft.”
Beredskap borte
Som tillitsvalgt gjennom mange år synes Pål B. Nygaard det er ille å se hvor mye Hæren er svekket – og hvor lite beredskap er blitt verdsatt. Til nå.
”Tidlig på 2000-tallet dreide alt seg om innsatsforsvaret. Verken den politiske eller militære ledelse så noen trusler – og lot Hæren forfalle, beredskapen forvitre. Det gjelder personell, materiell, forsyninger. Folka som virkelig kunne beredskap satt i regimentene og DK’ene. Da de ble borte, forsvant også kompetansen. Beredskap ble umoderne, det var ikke økonomisk! Nå er beredskap igjen prioritert – og den koster å gjenoppbygge.”
Pål B. Nygaard er ingen gammel mann, og anser seg ikke som gammelmodig. Men litt retro. Fordi han holder urokkelig fast på at beredskap må opprettholdes, at en brigade ikke er noe å kompromisse med – og at kompetanse er dyrt å gjenskape når den først – og fort – forsvinner.
”Det som skremmer meg mest,” avslutter NOFs hovedtillitsvalgte i Hæren, ”er hvor langt pendelen fikk gå i nedbygging av beredskapen, som omtrent ble borte – og så skjer Ukraina, og vi får en ny erkjennelse. Etter at vi har hogd opp og bygd ned ser vi igjen verdien av det vi hadde. At trusler kommer fortere enn vi tror, også fra uventet hold, er da noe vi snart må ha lært – og ta lærdom av!”