OPPSTART: Oktober 2014
Vår evne til å møte framtidas trygghetsutfordringer med ny styrke forutsetter at de ulike elementene produseres mest mulig samordnet og rasjonelt. Felles forståelse og en grunnleggende plattform muliggjør forutsetningen om bedre, samlet styring. Nye måter å produsere samlet styrke på må trekke på alle gode krefter – og erfaringer.
UTFORDRING
Aktørene som inngår i trygghetssektoren har alle sine systemer og metoder, sine måter å drive egen utdanning og opplæring, trening og øving på. Hver og en etter sine behov, basert på gamle erfaringer. Flere aktører har standardiserte systemer med strenge krav og offentlig kontroll; andre har det ikke. Praktisk talt alle driver kontinuerlig kompetanseutvikling og forbedrer sin styrkeproduksjon – i sitt bilde. Noen utveksler erfaringer – de fleste innen egen etat eller sektor. Det er begrenset tverrgående – og tverrfaglig – innovasjon mot felles forbedringsmål: ny styrke og evne. Dagens fragmenterte sikkerhets- og trygghetssystem inspirerer knapt til dét.
Det er kostbart å utdanne dyktige folk, ikke minst innen krevende operative funksjoner i stadig endring. Medarbeidere må hele tiden utdanne seg, i takt med at systemene utvikles – og kravene endres etter hvert som trusselbildet forandrer seg. Utdanning er én sak. Regelmessig trening og hyppig operativ øving er for mange like viktig. Dels koster det å faktisk utvikle kompetansesystemene, deretter å sette dem ut i livet. De fleste aktører må ha sine unike opplegg, men trenger de alle å utvikle alt selv – eller kan noe, noen grunnleggende elementer, utvikles og drives i samarbeid? Dels for å spare kostnader, dels for å skape økt verdi: Økt styrke fra gjennom bedre styring av samordnede ressurser skapes ikke bare av bedre planverk, men også av forbedret grunnlag i form av felles forståelse og basiskunnskap.
Samordningen av styrkeproduksjon, forskning og utvikling innen trygghetssektoren er i dag svært liten, selv om potensialet for faglig synergi og kosteffektivitet synes åpenbart. Behovet for ny totalberedskap innbyr til å utvikle nye modeller for helhetlig grunnproduksjon av nasjonal kompetanse og kapasitet – på tvers av tradisjonelle ordninger og sektorer. I dette inngår samarbeid sivilt og militært, nasjonalt og internasjonalt – for på alle relevante områder å etablere en ny produksjon av styrke og evne for samlet krisehåndtering, for økt trygghet.
EKSEMPLIFISERING
Samtlige aktører – fra frivillige hjelpeorganisasjoner og kommersielle sikkerhetsfirma, via offentlige nødetater og den sivile beredskapen, til politi og militært forsvar – driver utdanning, trening og utvikling av egne kapasiteter for optimal beredskap og mestring av ekstreme situasjoner. På svært ulike måter. Samtidig som en del grunnelementer er og blir de samme, knyttet bl.a. til risikoforståelse og ledelse av krisesituasjoner – med formelt fastlagt styring. Enkelte funksjoner er også de samme, som samband og sanitet, samt ulike former for egenbeskyttelse.
Kan flere av disse felles forutsetningene for å bidra til sikkerhet og trygghet produseres på en bedre og mer ressurseffektiv, en smartere – ny – måte? Hvilken kompetanse er felles, og må forstås som helt grunnleggende, for de ulike aktørene? Kan noen produksjonsoppgaver samles hos én aktør og tilbys – og i noen tilfeller: pålegges – alle? Vi har allmenn verneplikt; kan den utnyttes bedre – militært så vel som sivilt? Kan rekruttering til ulike aktører og funksjoner samordnes – med bedre fordeling til de som har størst behov? Kan spesialisering trekke større veksler på nordisk samarbeid, sivilt og militært? Kan norske – og internasjonale – akademiske institusjoner og private bedrifter ha mer å bidra med? Utnytter vi i det hele tatt samfunnets samlede kompetansebase til å produsere optimal trygghetskompetanse?